Mississippi-boblen er historien om et Frankrike som satset alt på ett kort – og tapte så det sang. Dette er historien om hvordan penger kan skape både katastrofe og fred.
En grunnregel for keisere er at man ha råd til enten å gå til krig eller til å bygge slott. Ludvig XIV tok seg råd til begge deler. I en periode var Frankrike den krigførende makten alle fryktet. Samtidig ble det voldsomme Versailles-slottet bygget. Det gikk som det måtte – Frankrike var lutfattig mot slutten. Det hjalp ikke at de tapte den spanske arvefølgekrigen mot erkefienden Storbritannia.
Skotte utnyttet maktvakuum
I tillegg til å sløse bort mange av Frankrikes ressurser, ble «solkongen», som Ludvig XIV kaltes, usedvanlig gammel. Så gammel ble han at da han døde, var nestemann i arvingen hans oldebarn. Oldebarnet var riktignok bare fem år gammel da han tok over. Dermed var det nok av folk som ville ta avgjørelser på hans vegne. Det ble hertugen av Orléans som ble den nærmeste.
I hans følge var en skotte ved navn John Law, arkitekten bak Mississippi-boblen. Law hadde tjent seg rik ved å arrangere hasardspill hos eliten. Han var ikke fremmed for å drive med gambling selv heller, som vi skal se. I tillegg hadde han økonomiske teorier som var både revolusjonære og gammeldagse omtrent samtidig. Law mente at problemet med økonomien var at penger var altfor nært knyttet til metallverdien. Penger hadde ingen verdi utenom handel. Dermed var penger en garanti for en verdi mer enn en verdi i seg selv.
Dette er jo omtrent som penger er nå. Sedler er verd mye mer enn papiret de er trykket på, og tanken var revolusjonær. Hva var det så som var gammeldags med Law? Vel, Law sverget til merkantilismen. Det betyr at han mente at all handel skulle gjennomføres av staten eller statlig godkjente bedrifter.
Gjett én gang hvem som skulle få statlig godkjennelse av handel.
Mississippi-boblen del 1: Få kongelig aksept
For å forstå det som skjedde rundt Mississippi-boblen, er det viktig å forstå situasjonen til Frankrike. Det var omtrent ikke sølv og gull å oppspore etter solkongens utskeielser og kriger. Law mente som nevnt over at penger ikke trengte å bestå av gull eller sølv. Det rakk med et skriftlig løfte med garanti fra staten. Eller en pengeseddel, som vi kaller det nå.
Men før han kunne få trykket pengesedler, måtte han ha en institusjon, gjerne en bank, for å gjennomføre dette. I tillegg måtte han ha støtte fra staten, direkte eller indirekte. Slik ville banken få troverdighet.
Med hertugen av Orleans’ velsignelse fikk den smarte skotten ordnet begge deler. Han startet en privat bank finansiert tre fjerdedeler av kongelige obligasjoner og verdipapirer. De var private litt som Equinor er private, det vil si eid av staten.
Mississippi-boblen del 2: Utgi altfor mange pengesedler
Nå sto ingenting i veien for at Law skulle utgi pengesedler. Vel, ingenting utover allmenn skepsis. For sedler hadde ikke eksistert i Frankrike tidligere, og det hadde blitt en fiasko i land som Sverige og Norge, som hadde prøvd det. Siden tillit var en mangelvare i Frankrike – og ellers – var tanken på å få folk til å akseptere sedler rimelig vanskelig å svelge.
Med støtte av staten og mangel på gull ble uansett banksedler det eneste alternativet. Og Law greide å gjøre penger tiltrekkende. Han gjorde dette med løfter om noe stort. For Law hadde også dannet Compagnie d’Occident, Vest-selskapet. Det fikk monopol på handel i Nord-Amerika og Vest-India. Frankrike hadde stor tro på området de kontrollerte langsmed hele Mississippi-elven, som de døpte Louisiana. Området strakk seg riktignok fra dagens Illinois og ned til dagens Louisiana, men det var bare den sistnevnte de var opptatt av. Det var lett å komme til med skip, og det virket lovende, som mange andre områder i USA.
Law var en gambler av rang. Han oversolgte Mississippi som nybrottsområde. Dette skulle være fullt av diamanter og gull ifølge noen, krydder og sukker ifølge andre. Det var knapt måte på hva som eksisterte der. Interessen for å kjøpe aksjer i Mississippi-selskapet, som selskapet ble kalt, ble enorm. Alle ville kjøpe, men siden det var mangel på gull og sølv, måtte man kjøpe aksjer med sedlene til Law. Dette medførte at sedlene ble etterspurt. Noe som igjen medførte at flere sedler ble trykket enn det var gull og sølv til å veksle dem inn.
Mange flere sedler.
Mississippi-boblen del 3: Stikk av!
I begynnelsen gikk dette bra, og banken og handelsselskapet, som nå kontrollerte all handel med utlandet, ble slått sammen.
Nå kan man stort sett bare holde på i en viss tid på løfter om gull og grønne skoger. Selv om aksjene ble mangedoblet, og alle ville ha sedler, trengte man noe konkret. Folk ville gjerne i det minste ha en viss anelse om hva i all verden som skjedde i Mississippi.
Og det ble et lite problem. For til tross for kampanjer, var det knapt noen europeere som bodde i dette enorme området. Til sammen var det 700 stykker. Law gamblet med å friste tyskere, og det hadde gitt 800 til. Deretter bestemte Law seg for å gi fanger tilbudet å bli fri dersom de giftet seg med prostituerte og dro til Mississippi. Av naturlige årsaker hadde ikke Mississippi gitt stort tilbake.
Ingenting er verre enn sanne rykter, og i 1720 gikk ryktene om at Mississippi ikke var verd noe. I tillegg var folk skeptiske til hele ideen med å gå rundt med sedler i stedet for sølv og gull. Dette førte til at stadig flere ville veksle inn pengene sine. Da staten ble presset, måtte den innrømme at det var trykket langt flere sedler enn forsvarlig. Dermed ble det et ekstremt press på å vekslet inn pengene i sølv. Alle ville kvitte seg med sedlene, og til slutt ble de så godt som verdiløse. Mississippi-aksjene stupte også. Nå ble det hett rundt Law, som kom seg i en viss fart til Nederland. Derfra dro han til Italia og endte sine dager som han startet dem, med gambling.
Felles skjebne, felles fred
Man kan nå tro at britene gned seg i hendene og ville utnytte dette til å gjøre en ende på Frankrikes stormaktstatus. Den gang ei. For Mississippi-boblen var ikke den eneste boblen i Europa på den tiden.
Storbritannia hadde en enorm gjeld selv, takket være en rekke kriger, deriblant en egen borgerkrig. I motsetning til Frankrike, derimot, hadde ikke Storbritannia behov for å importere gamblere med store planer. Finansminister Harley og direktør og taskenspiller John Blunt satte i gang en plan ganske lik den til John Law. Her var det handel med Sør-Amerika som var lokkemiddelet, og hypen var omtrent like stor. Verdenskjente folk som forfatteren Daniel Defoe («Robinson Crusoe») og sir Isaac Newton investerte store penger i The South Sea Company.
Problemet var at Spania tillot bare ett skip i året per havn i Sør-Amerika. Dermed ble The South Sea Company så godt som verdiløst, og også her ble det et stort krakk. Når? Ganske riktig, i 1720.
Dermed hadde to store økonomier kollapset. Frankrike og Storbritannia tok deretter til fornuften, og de som tok over regjeringen kjørte en intens sparepolitikk. Og første bud var viktig: Ingen krig!
Dermed førte altså overproduksjon av sedler til en nesten 20 år lang fred mellom de to kamphanene. Hyperinflasjon er med andre ord ikke bare dårlige nyheter.
