, 2. oktober 2018

Minnemynten som gikk under radaren

Bilde av kroningen av Oscar II i 1873 og en halv speciedaler fra 1873
Halv spesidaler fra 1873: Denne mynten er vanligvis kategorisert som en vanlig mynt, men er det egentlig en minnemynt?

Visste du at en halv spesidaler fra 1873 kan være Norges første minnemynt fra eget bankvesen? Og at svært få i det hele tatt vet at det er en minnemynt?


Tradisjonell numismatisk kunnskap er at det ikke ble utgitt minnemynter under unionstiden. Tokronen som markerte ettårsjubileet for unionsoppløsningen regnes som den første utgitt av Norges Bank. Likevel er det mye som peker på at historien må omskrives.

Mynten som er skyldig i dette er en halv spesidaler fra 1873. I seg selv er den spesiell nok. Det var den siste spesidaleren, vel, halve, som myntverket preget før Norge gikk over til kroner og øre. Og den ble preget i bare 4216 eksemplarer. Men det i seg selv burde kanskje ha vært en advarsel om at noe var spesielt med den? For det var det i høyeste grad.

 

Halv spesidaler til ære for dagen

Bilde av Oscar II i full paradeuniform
Oscar II var ikke ukjent med begreper som pomp og overdådighet.

Skikken med kastemynt eller kastepenge – ikke-gangbar mynt – var utdatert da Oscar II skulle krones. Verken faren, Oscar I, eller broren, Carl IV, hadde benyttet kastemynt. På den annen side var Oscar II ikke fremmed for det pompøse, og det var muligens derfor han valgte å gjeninnføre skikken.

Det ble Lea Ahlborn som skulle prege mynten. Ahlborn var en svært dyktig gravør som lyktes som en av svært få kvinner i det svenske statssystemet. Til den svenske kastepengen fikk Lea som oppdrag å vise frem Oscar II i hermelinskappe med de fire svenske ordenskjedene og Karl IIIs orden. Paradoksalt nok var imidlertid kastemynten verken kastet eller en mynt. Det var en «penge», det vil si at den minnet om en mynt, men var ikke gangbar. I tillegg ble den ikke kastet, men levert ut.

Men hva har dette å gjøre med vår mynt? Vel, tidlig i 1873 anmodet kammerherre Christian Holst Finansdepartementet om å skaffe 1000 spesidaler i ny mynt. Det skulle være like mange av hel og halv spesidaler, det vil si 667 hele og 666 halve. Disse skulle være benyttes under reisen til Trondheim, og spesielt kroningen i Nidarosdomen.

Problemet var at Ahlborn ikke hadde mulighet til å fullføre den hele spesidaler. Hun lyktes bare i å lage verktøy til preging av den halve. Slik ble alt sølvet til spesidalerne brukt til preging av halvspesidaler, 2000 til sammen. Og dette er altså våre mynter.

 

Minnemynt mest sannsynlig

Myntene ble altså preget spesifikt etter ordre fra kammerherre Holst. Det bør da være nok til at de skal kalles minnemynter?

La oss et lite øyeblikk leke djevelens advokat. For selv om disse myntene ble spesifikt bedt om av kammerherren, kan de ha vært tenkt å ha en mer praktisk funksjon. Kanskje de var ment som reisepenger? Dette er i så fall en beskjeden protest, for selv reisepenger regnes som minnemynter. Og dessuten hadde kongen nok ressurser til å gjennomføre turen uten hastepreging av nye mynter. Tusen spesidaler var ikke nok for en kroning selv på den tiden.

Men hva om de bare var ment som vanlige penger? I så fall virker det rart at de måtte være klare til kroningen. Finansdepartementet skrev i et brev at myntene måtte bli ferdig tidsnok, om man så måtte prege dem for hånd. Dersom de bare var ment for vanlig bruk, virket det merkelig med en slik ordre.

En tredje og litt pussig ting er å presse frem en halv spesidaler i 1873. Norge var lenge klar over at de skulle gå over fra sølvfot til gullfot, og samtidig fra spesidaler til kroner og øre. Å presse frem mynter som innen kort tid ville ha blitt utdatert virket også merkelig.

 

Fantes også kroningsmedaljer

Nøyaktig hva som skjedde med myntene er usikkert. Vi vet med sikkerhet at de ikke ble kastet til folket. Vi har ikke oppdaget noen seremoni der myntene ble utdelt heller. Det ellers svært detaljrike referatet fra Dagbladet den 21. juli 1873 nevner ikke noe om utdeling av mynter.

Det fantes også en kroningsmedalje til anledningen. Den ble delt ut i gull (3 eksemplarer) sølv (123), tambak (kobber og sink –  50) og bronse (510). Disse var ikke preget av et Ahlborn-mønster. Det var Friederich Wilhelm Kullrich og Emil Weigand som sto bak denne. Det ble tilløp til dramatikk da stortingsdeputasjonens ordfører Johan Sverdrup nektet å ta imot medaljen.

Men medaljer er nå engang noe annet enn mynter. Vi vet ikke om noen seremoni, så hvor ble de av? Det som uansett er sikkert, er at flesteparten av myntene gikk over i vanlig bruk. Det man også vet, var at myntverket også preget halvspesidaler til 1108 spesidaler til Sølvverkets kasse. Nøyaktig hva som skjedde med disse er ukjent. Da vet vi også at det totale antallet er 2108 spesidaler i halv spesidaler, altså 4216 mynter.

 

Gikk under radaren

Det er ikke spesielt rart at myntene ikke forbindes med minnemynter. De ser ut som helt vanlige mynter av type en halv spesidaler. Det var heller ikke helt uvanlig at det visse år ble preget svært beskjedne antall av mynten. I 1861 – før stortingsmyntene – preget myntverket bare 500, og i 1865 700.

Myntene ble heller ikke del av en form for kampanje. De ble ikke presentert som minnemynter for folket. I det hele tatt er de ganske anonyme.

Likevel er det verd å legge merke til at mynter som ser ut som om de er helt vanlige mynter likevel kan være minnemynter. Et eksempel på det er kroningsmynten til William IV av Storbritannia fra 1831. Det er en helt vanlig crown-mynt. Det er kun historien som gjør den til en minnemynt.

Spørsmålet er likevel: Er dette en minnemynt? Det vi vet er at det er en mynt preget for en spesiell anledning, utenom vanlig myntpregingsplan. Det at den fikk så høy prioritet, er i seg selv kvalifiserende.

Dette betyr at myntkatalogene må skrives om. For denne mynten er enestående i sitt slag – den eneste minnemynten fra unionstiden.