Middelaldermynter i Norge mellom Kong Sverre og Kong Hans er det svært vanskelig å få tak i. Og det til tross for at Norge opplevde sin storhetstid i denne tiden. Og hvorfor gjelder dette?
Det er to svar på dette. Den første, og enkleste, er at det var sølvmangel. I myntene fra 995 og til mot slutten av 1200-tallet, sank sølvinnholdet fra 90 % til rundt 6 %. De gikk også fra mynter med motiv på begge sider til brakteater, tynne fliser med motiv på bare en side.
Likevel forklarer det ikke hvorfor myntene forsvant. Man trengte da mynter? Om ikke annet, så til kollekten og noe handel som ikke lot seg gjøre som byttehandel? Og når vi vet at den såkalte Dæliskatten inneholdt hele 5000 mynter fra kong Sverre, hvorfor er det så få mynter allerede kort tid etterpå? Dette var en fredelig tid og Norges første storhetstid.
Storhetstid uten middelaldermynter
Håkon Håkonsson regjerte fra 1207 til 1263, og de siste 23 årene uten rivaler. Under ham ble en blodig borgerkrig avsluttet. Sentraladministrasjonen fikk kontroll og Norge ble konsolidert. Tiden omtales ofte som Norges storhetstid i middelalderen. Likevel er det altså en stor mangel på mynter fra hans tid.
Det finnes middelaldermynter med navn «Rex Haco», «Kong Håkon», som er ham. Det finnes også bilder av en ung mann og innskriften Rex et comes – konge og jarl (egentlig «greve») som kan være ham. Men klare portretter av Håkon er det svært få av. De som finnes på mynt, er så utslitte at man ikke kan kjenne dem igjen. Og dette til tross for at vi vet at Håkon ga erkebiskop Guttorm og hans etterkommere retten til å prege mynter allerede fra 1222.
Det bedret seg allerede under hans etterfølger Magnus Lagabøte. Under Magnus var myntene større, men sølvinnholdet mindre. Dette gjorde at myntene var tyngre, og de ble preget både på adversen og reversen. Middelaldermynter med både navn og portrett ble funnet. Under hans sønn Eirik II Magnusson ble også riksvåpenet inkludert på de norske myntene for første gang. Fine portretter er funnet intakt. Eriks bror Håkon V Magnusson hadde myntrett allerede under storebrorens styre, og han fortsatte med mynter etter at han ble konge. Interessant nok finnes også flere falske mynter fra den tiden.
Senmiddelalderen nesten fri for norske mynter
Etter Håkon V blir det påfallende stille. Håkon V hadde ingen mannlig arving, og i stedet ble det datteren Ingeborgs sønn Magnus Eriksson som ble konge. Han var konge av Norge fra 1319 til 1364, fra 1355 med sønnen Håkon VI som medkonge. Akkurat som under Håkon IV, imidlertid, har vi her en lang periode uten store tegn til mynter. Det finnes mynter med riksvåpen, noen har også portrett, men ingen tekst som forteller kongens navn. I noen mynter har ikke løven øks, og da er vi ikke engang sikre på nasjonalitet. Det hjelper ikke at myntene var så like de svenske at man kan anta at de var preget samme sted. Perioden omtales ofte numismatisk som «myntunionen».
Det ble enda mer fattig for mynthistorien etterpå. Perioden fra Magnus Erikssons etterkommere Håkon VI og Olav IV Håkonsson og fram til kong Hans tok over i 1481 regnes som en svært stille periode på hundre år uten norske mynter. I denne perioden var Norge, Sverige og Danmark styrt av og på som ett rike. Myntverket lå først i Lund, så i Malmö. Sølvverdien varierte, og det medførte at det var nok av krangel mellom norske regenter og tyske kjøpmenn.
Det er lite som peker på at det hadde store betydning i Norge. Et par mynter fra Håkon VIs og Olav IVs tid er bevart. De bærer deres respektive monogrammer, men ingen har portretter. Deretter var det svært lite mynt å oppdrive i Norge. Faktisk har to forskjellige kilder, en italiensk og en bysantinsk, beskrevet Bergen som et sted uten mynter. Bergen var da den største byen i Norge. Likevel foregikk handel med bytting.
Kirkegulvene kan være redningen
Det er et langt skritt fra å observere at det ikke er funnet mynter til å si at det ikke eksisterte mynter i denne perioden. Mynter ble ofte smeltet om, og med en lav sirkulasjon i utgangspunktet, kan det hende at de har forsvunnet ut av historien. Det er her kirkegulvene kommer inn.
For mens bytteøkonomi alltid var et alternativ i samfunnet generelt, tok kirken bare imot mynter. Kollekten var alltid en sikker kilde til å kjenne til eksistensen av mynter. Kirker var mørke, og det var vanskelig å se godt på ikke opplyste steder. Siden sølvmyntene var små og ofte så oksiderte at de så sorte ut, var det ikke alltid at folk fant mynter som ble mistet i gulvsprekker. I Lom Kirke er det for eksempel funnet over 2000 mynter.
Professor Svein Harald Gullbekk ved Kunsthistorisk museum på Universitetet i Oslo har sammen med eksperter fra hele Norden forsket på myntfunn i norske mynter. Dette prosjektet, som kom i gang som følge av økonomisk støtte fra Samlerhuset, ble en stor suksess. Faktisk ble den så stor at den ble videreført som et tverrnordisk prosjekt – og det ser ut til at det samme er tilfelle i de andre landene.
Norske mynter kan også ha funnet veien over kjølen og Kattegat, og dermed kan dette prosjektet få stor betydning for norsk mynthistorie. Siste kapittel om middelaldermynter er ikke skrevet.
