Hva har den angelsaksiske, tidligmiddelalderske og svært kristne kong Offa av Mercia med religiøst toleranse å gjøre? Mye handler om den spesielle Offa-mynten i gull han fikk laget.
Vikingtidens begynnelse blir ofte tidfestet til 793, da vikingene angrep klosteret ved Lindisfarne på Englands østkyst. Den gang var England delt i flere kongedømmer. Det fremste av disse var Mercia, og i 793 regjerte den legendariske kongen Offa her.
Offa var en av de første engelske kongene etter romertiden som slo mynter med sitt eget navn på. Det eksisterte engelske mynter før Offas tid, såkalte sceatta (uttales omtrent «sjætt»), men disse myntene, som var i sølv, hadde enten myntmesters navn eller ingen navn i det hele tatt.
Offa-mynten mot Jaenberht-mynten
Offas Mercia besto av innlands-England. Landet hadde også stor innflytelse i nabolandene. Offa var overkonge for landene Kent, Sussex, Wessex og East Anglia. I vest lå Wales, og i nord Northumbria, men her var Offas innflytelse betydelig mindre. Offa utvidet kongedømmet flere ganger, og han var etter hvert konge over mye av England.
Kong Offa hadde problemer med erkebiskop Jaenberht, av Canterbury. Nøyaktig hvorfor de to var uvenner er uklart, men det er sannsynlig at det har å gjøre med at Jaenberht støttet kong Ecgberht II av Kent (markert i turkis helt nederst til høyre på kartet). Kent var formelt uavhengig, men altså i realiteten kontrollert av Offa. Kong Ecgberht II kjempet for mer selvstendighet, og Canterbury lå selv i Kent.
Nå var det aldri snakk om krig mellom en konge og en erkebiskop. Uvennskapet ble taklet på andre måter. En av dem var at Offa innskrenket rettigheter til erkebiskop-embetet i Canterbury og avtalte med paven om å skille ut Lichfield og gjøre det til et nytt erkebispedømme. En annen måte var å spre rykter. Det gikk rykter om at begge planla å samarbeide med den store frankerkongen Karl den Store for å få has på den andre.
Den kanskje mest kreative måten å vise forakt på var da Jaenberht, som selv hadde rett til å slå mynter, forandret reversen. Tradisjonelt sto det «Offa rex» – kong Offa – men på flere mynter sto det «Pontifex», biskop. Rent estetisk var imidlertid kong Offas mynter penere. I motsetning til Jaenberht-myntene hadde mange av Offa-myntene forseggjorte portretter av Offa eller hans kone Cynethryth. Offas mynter var uten tvil de flotteste myntene i hele den anglo-saksiske perioden, som varte frem til 1066.
Ingen gud utenom …
Det som har gjort Kong Offas mynter legendariske er en spesiell gullmynt i hans navn. Mynten er en såkalt mancus, det vil si en gullmynt slått etter standarden til den islamske gull-dinaren.
Denne Offa-mynten er spesiell av flere grunner. Den er den første mancusen som er produsert i England. Det fantes i og for seg gullmynter tidligere, såkalte thrymsas, som var dårlige kopier av latinske mynter. Denne mancusen var imidlertid av høyere kvalitet.
For det andre var den helt klart en nitidig kopi av en arabisk dinar. Man kan se hvor godt kopiert mynten er på teksten på kanten og på baksiden. På kanten står det med arabiske skrifttegn at «Mohammed er hans budbringer». På reversen står det at «Det er ingen gud utenom Allah».
Så hvorfor sto dette her når mynten tilhørte det britiske riket? Den enkleste forklaringen er at Offa selv hadde konvertert til Islam. Men det stemmer ikke. Offa kom godt overens med paven og hadde utnevnt Lichfield som erkebispedømme, og etter hva man vet var Offa kristen livet ut.
Hva er en mancus?
Offa-mynten er altså en mancus, men hvor mye var den verd? En mancus skulle tilsvare månedslønnen til en faglært arbeider, for eksempel en soldat eller en smed. Den var veldig dyr og det var veldig fristende å blande ut gullet med annet metall. Det var derfor viktig at en mynt var troverdig. Derfor hadde de ofte navnet til kongen som garanti. Det er grunnet til at det står Offa Rex på den engelske mancusen.
Det finnes i alt tre mancuser fra England. Minst to er utgitt under kong Offa. Den tredje også siste kan ha vært utgitt av hans etterfølger.
En muslimsk euro
Sannsynligvis var det kommersielle grunner til at mynten så ut slik den gjorde. Siden Offa drev med handel i Spania, er det grunn til å tro at han bevisst etterliknet dinaren slik at kjøpmennene kjente den igjen på form og utseende. En mancus tilsvarte altså en dinar. Dinarer var på denne tiden brukt over hele den muslimske verden. På Offas tid inkluderte det hele det sørlige Middelhavet og Spania. Gull-dinarer var en slags muslimsk euro som kunne brukes over alt. Dinarer var datidens euro – respektert og brukt overalt i Europa; også i Norge utover på 800-tallet.
Kong Offa hadde på et tidspunkt blitt enig om å betale 365 mancus-gullmynter til paven hver år. Det er mulig at offa-mynten som ble funnet er laget som del av denne betalingen, og således ikke er tiltenkt handel. Det at paven fikk mynter med arabisk innskrift gikk nok svært greit; myntene ble sannsynligvis smeltet om.
I en verdens med konflikt mellom den kristne og den islamske religionen er det interessant å se hvor pragmatisk man så på religion den gang. At en kristen konge kunne sette en religiøs hylling av Mohammed og Allah på en mynt hadde vel neppe vært så sannsynlig i dag.
