Det er nå 1000 år siden Norges første oppdager, Leiv Eiriksson, gikk bort. I den anledning er det på tide å hylles ham og hans bidrag.
Leiv Eiriksson var ikke den første mannen som oppdaget Amerika. Det var naturligvis de som bodde der, mellom 40 og 20 tusen år før ham. Rent formelt var han heller ikke den første som oppdaget Amerika. Faren hans oppdaget Grønland, som geografisk tilhører Amerika. Like fullt var han den første europeeren som oppdaget det vi alle forbinder med Amerika. Og det var langt fra en enkel affære.
Var Leiv Eiriksson norsk?
Først må vi ta for oss elefanten i rommet – var Leiv Eiriksson norsk? Altså, norrøn var han. Og det var ingen naturlige innbyggere på Island, der han ble født. Han var sønn av Eirik Raude, som var norsk, og han sverget troskap til kong Olav Tryggvason. Så vi kan nok dele ham med Island.
Leivs far var for øvrig Eirik Raude. Han var en bølle som hadde en lei tendens til å ta livet av folk. Han ble først kastet ut av Jæren og dro til Island. Der kom han i skade for å ta livet av nok en person, og dro vestover til han oppdaget Grønland. Som Odd Børretzen en gang kommenterte, er Grønland stort og vanskelig å bomme på, men Eirik Raude oppdaget navnet. Selv om Grønland var mer fruktbart enn nå, var det ikke med mye. Så innsatsen til Eirik Raude var vel heller at han kom unna med det da en haug med vikinger med knust håp og mye bitterhet fikk se øya.
Oppdagelsen av Amerika
Det var faren, men hva med sønnen? Han ble oppfostret av en tysk trell ved navn Tyrker, der han skal ha lært både det ene og det andre. Leiv ble omtalt som vakker, klok og omsorgsfull. Dette av et folk som brukte kallenavn som blåtann, tjukken eller beinløs.
Han reiste rundt, og rømte unna en farskapssak på Hebridene. I Norge ble han mottatt av selveste kong Olav Tryggvason. Island var da mer eller mindre kristnet, men den norske kongen ville at Leiv skulle kristne Grønland. Det ble en smal sak for Leiv, det var ikke mange som bodde der. Faren nektet, men ellers var folk enige – eller redde for konsekvensene.
Leiv Eiriksson ble imidlertid mest kjent for sin tur til Amerika. Så hvordan startet det? En populær teori var at en annen viking, Bjarne Herjolvsson, fortalte om at han hadde sett land i vest. Leiv selv bestemte seg for å dra dit. Han reiste i kalde omgivelser, der det å falle ut av båten var ensbetydende med å dø. Til slutt kom de fram til det vi i dag ville kalle Canada. I motsetning til Bjarne, gikk Leiv i land.
Det første stedet han kom til, fikk navnet Helleland. Det var fullt av steinheller, og ikke spesielt brukbart til noe som helst.
Det neste het Markland. Dette var et skogfullt område. Både Grønland og Island manglet skog, og dette var sånn sett et flott område. Det var imidlertid ikke særlig godt til å bosette seg.
Det tredje stedet kalte de Vinland. Vinland betyr «eng-land» som i Bjørgvin (gammelt navn på Bergen). Det var her de slo seg ned. De møtte etter hvert lokalbefolkningen. Både de og vikingene var naturlig hissige, og det ble en god blanding av krangel og handel. Bosetningen var ikke permanent.
Leiv Eiriksson-dagen
Leiv Eiriksson selv var ikke lenge der. Faren hans døde kort etter at Leiv dro. Dermed arvet han tittelen som høvding på Grønland. Han tok over tittelen og ble høvding i 17 år, til han døde i år 1020.
Leivs oppdagelser var knapt kjent i samtiden. Det var ingenting å plyndre, og de innfødte var kranglevorne. I ettertiden ble det glemt. Det var notert i sagaene, men ikke i minnet. På 1800-tallet var Christopher Columbus trukket frem som en helt. Da var det ikke plass til norske vikinger. Så mot slutten av århundret, eksploderte det. Statuer, vikingreiser og malerier dukket opp. Ingen visste når Leiv oppdaget Amerika, men det var om høsten. Ettersom de første norske emigrantene kom til USA 9. oktober 1825, ble 9. oktober valgt. Dette faller et par dager før Columbus Day, så de to konkurrerer fortsatt på sett og vis.
Leiv Eiriksson er uansett en god viking å være stolt av. Han rømte fra ansvaret som ung mann, men var en klok mann, en dyktig seiler, en god oppdager og sikkert en rettferdig høvding. Det er ikke så verst.
