Mandag 21. januar var Samlerhuset så heldige at vi fikk høre et spennende og interessant foredrag om de norske krigsflygerne. Cato Guhnfeldt, som må regnes som Norges ekspert på emnet, underholdt med gripende fortellinger.
I forbindelse med vårt engasjement med å formidle og dokumentere historie inviterte vi Cato Guhnfeldt for å trekke krigsflyverne og deres historie frem i lyset. Og det er litt av en historie.
| Cato Guhnfeldt:
Cato Guhnfeldt er en norsk journalist og forfatter av bokserien «Spitfire Saga» om de norske jagerflygerne og deres bakkemannskap under krigen. Guhnfeldt har skrevet for Aftenposten som journalist fra 1980. Guhnfeldt har jobbet i Luftforsvaret i 9 år. Guhnfeldt har vært opptatt av måten krigsflygerne ble behandlet etter andre verdenskrig. De fikk en likegyldig velkomst og liten begeistring da de returnerte. Mange mente at de kunne være glade for at de var utenlands. Guhnfeldt mottok Fritt Ords honnør i 1996. Han er også en ivrig støttespiller til en nasjonal museumspark på Kjeller. |
Faren var overalt
Hvor mye vet du om norske krigsflygere? Hvis svaret er «lite», er du ikke alene. For selv om de gjorde en kjempeinnsats under krigen, er de ofte oversett når krigshelter regnes. Og dette er merkelig, med tanke på innsatsen deres. Cato Guhnfeldt beskrev en gruppe som ofret livet svært ofte.
Guhnfeldt malte frem med en elegant pensel bildet av de norske krigsflgerne. Noen av flyverne hadde sloss allerede fra krigens begynnelse i Norge og under felttoget i april-mai 1940 før de tok seg til Storbritannia og videre til Canada. Andre frivillige flyktet over Nordsjøen, kom fra handelsflåten i utenriksfart eller land utenfor Norge. For alle gikk veien først til Canada for opplæring som flyvere eller mekanikere før de vendte tilbake til krigsinnsats i Europa. Personell øremerket Norges første jagerskvadron slapp ved en anledning i mai 1941 unna et ubåtangrep i Nord-Atlanteren fordi en tysk torpedo bommet på deres skip, og mannskapene nådde dermed velberget frem til Liverpool.
Man kunne spille bridge, og så gikk alarmen, og vi løp til flyene. Da vi kom tilbake, manglet en av bridge-spillerne.
Etter en stusslig ventetid på Shetland, ble endelig jagerskvadronene 331 og etter hvert 332 sendt ned til Sør-England. Her fikk de oppleve kamp. Mange av de norske krigsflygerne kom aldri hjem fra tokt. Det var svært farlig å være krigsflyger. Vi fikk høre historien om fire flyvere som diskuterte bruk av innbyrdes navn under tokt for å unngå misforståelser, og at kort tid etter var bare en igjen i live. Denne og andre fortellinger viser det nesten dagligdagse med å miste noen i gruppen. Enkelte av jagerflyverkullene i Canada hadde et tap på rundt 80 %, både etter treningsulykker og falne i kamp.
Krigsflygerne var best i klassen
Det er lett å tro at norske krigsflygere ikke gjorde en så stor forskjell. Ingenting kan være lenger fra sannheten. Norske bakkemannskap var så gode at de ble etterspurt av britiske flyofffiserer. Dette var langt fra regelen ellers. Bakkemannskapet brukte hodet og oppfinnsomheten i stedet for å følge boka. Dette sparte tid og penger, og ga gode resultater.
331 Skvadron var lå i 1943 på toppen av allierte jagerskvadroner i sitt operasjonsområde i Sørøst-England.
Flygerne gjorde også et uslettelig inntrykk. Særlig gjaldt dette 331 Skvadron, som var så dyktige at de i 1943 lå resultatmessig på toppen av allierte jagerskvadroner i sitt tildelet operasjonsområde i Sørøst-England. Også 332 Skvadron gjorde en kjempeinnsats. I samme årvar de på sjetteplass.
Norges jagerflyvere imponerte i luften. Under felttoget på Kontinentet i 1944-45 levde og arbeidet spesielt bakkefolkene under tidvis kummerlige forhold. De utførte sitt flyvedlikehold ofte utendørs, eksponert for kulde, motorstøy og faren for nedslag av tyske V1, flyvende bomber. Etter at skvadronene ble mobile i felt og ble overført til Kontinentet i august 1944 ble personellet rammet av sykdom og epidemier.
Takket være god innsats av RAF, som våre skvadroner var en del av, var det nesten ingen tyske fly som tok opp kampen på D-dagen i Normandie. Faren var likevel ikke over, for senere under felttoget ble mange flyvere skutt ned av luftvernild. Men alt i alt gjorde de norske jagerflyverne en betydelig innsats, i likhet med de norske marineflyverne stasjonert med sine sjøfly og flybåter på Island, i Skottland og på Shetland.
Og nå er det på tide at folk finner mer ut om denne innsatsen.
