Med en rekke digitale betalingsløsninger rundt hjørnet, kan det virke som om det kontantløse samfunn er fremtiden. Men er vi klare for – og interessert i den fremtiden?
De aller fleste butikker tar betalingskort. I tillegg finnes betalingsløsninger som raskt kan gjennomføres på en smarttelefon eller en datamaskin. Begge er et gode for mange. Det kan spare kø og frustrasjon. Enkelte har til og med tatt til orde for at disse løsningene skal erstatte kontanter helt, og de har statsministeren med seg. Imidlertid gikk Høyres landsmøte mot dette forslaget, og det er flertall på Stortinget for ikke å fjerne loven som forplikter butikker å ta imot kontanter. En eventuell kontantfri hverdag lar vente på seg.
På verdensbasis er av de store forkjemperne professor Kenneth Rogoff ved Harvard University. Han har hjulpet Sverige med å bevege seg mot det kontantløse samfunn. Rogoffs to hovedargumenter for kontantløse samfunn går på at det er vanskeligere for banker å sette negativ rente med kontanter, og at mange kriminelle miljøer er avhengig av kontanter. La oss begynne med dette med kriminalitet – og rettigheter.
Kriminalitet i det kontantløse samfunn
Argumentet virker overbevisende her. Det å «betale svart» vil selvfølgelig bli langt vanskeligere i kontantløse samfunn. Samtidig er det andre utfordringer med dette. Dersom for eksempel Norge blir et kontantløst samfunn, vil betaling i for eksempel euro være et alternativ. Så lenge man har land der det å bruke kontanter er normalt, finnes det måter å betale svart på.
En annen utfordring er at om penger forsvinner, kan andre verdier brukes til å betale. Det kan være edelsteiner, smykker, kunst eller mye annet som lett kan konverteres av kriminelle nettverk. Det vil selvfølgelig bli vanskeligere for sluttbrukere av narkotika å kjøpe sin daglige dose, men det spørs om det ikke vil gjøre en narkomans allerede belastede hverdag enda verre mens kriminelle leter etter nye løsninger for å komme rundt dette problemet.
Et argument for det kontantløse samfunn er at mange penger allerede brukes til kriminalitet. Av de omtrent 50 milliarder kronene som er i omløp, kan Norges Bank bare redegjøre for 40 prosent, ifølge konserndirektør Trond Bentestuen i DnB. Betyr det så at de resterende 60 prosent, altså 30 milliarder, er knyttet til vinningskriminalitet? Bentestuen sier det ikke rett ut, men det kan synes som han ser en sammenheng. Om så er, kan det nærmest framstå som at det foregår en mistenkeliggjøring av en stor del av landets innbyggere. Og her kommer den politiske diskusjonen inn med tanke på menneskers rett til anonymitet mot mistanke om kriminalitet før det foreligger bevis.
Blir rettighetene ivaretatt?
Et evig spørsmål er om nye løsninger i kampen mot kriminalitet er forenelig med et fritt samfunn. Butikker som mottar store kontantbeløp skal melde fra til politiet nå. Dette har medført situasjoner som at en mann som betalte utstyr til 80 000 i kontanter i en elektronikkbutikk opplevde en politirazzia i juli 2013. Han hadde rent rulleblad, men likevel kom politijuristen fram til at det var grunn til mistanke. Mistanken førte til ransakelsesordre og politirazzia med rambukk. Dette kan være et enkelteksempel, eller det kan være tegn på den nye tiden.
I et fritt og demokratisk system kan man argumentere med at informasjon som for eksempel registrerer hva du har kjøpt, hvor du har kjørt eller når du drar på ferie ikke blir misbrukt. Samtidig vil et kontantløst samfunn i et mer autokratisk land kunne misbrukes til å beslaglegge penger, overvåke meningsmotstandere og presse folk for penger. Om dette høres paranoid ut i Norden, er det ifølge Business Insider en av hovedgrunnene til at USA ikke går over til mer kontantløse løsninger. På Kypros samarbeidet myndighetene og bankene med å rasjonere uttak og å fryse privatpersoners kontoer for å unngå en økonomisk krise. Om enn den gikk over for de fleste, fikk den dype sår i det kypriotiske samfunn som fortsatt vedvarer, om enn bankene ser ut til å komme tilbake.
Frivillige tiltak og småbutikker i fare
Men overvåkning til side, hva så med de som nå er avhengige av kontanter? Eldre og svaksynte har ofte problemer med kontantløse løsninger. Andre teknofobe kan også få problemer med dette. I det siste har også antall såkalte «dumtelefoner», det vil si telefoner uten mange av de nyvinningene som har kommet med smarttelefoner, gjort et kraftig comeback. Dermed kan betalingsløsninger for kakelotteri og loppemarkeder måtte utstyres med kortlesere. Riktignok finnes det rimelige løsninger der, men disse er svært avhengig av et godt nett. Et kontantløst samfunn gjør altså små operasjoner som disse vanskeligere.
En annen gruppe som vil få alvorlige problemer med et kontantløst samfunn er innvandrere og flyktninger. Disse får ikke norsk personnummer og rødt pass før lang tid etter at de har fått oppholdstillatelse. Uten dette nekter de fleste bankene dem nettbankkonto. Slik sett har altså flyktninger og innvandrere penger de ikke kan bruke i et kontantløst samfunn. Og det er altså før vi i det hele tatt går inn på at banker kan oppleve store problemer med nettverket og at nettbanker og andre elektroniske betalingssystemer kan være nede i flere dager. Dette kan altså lamme små forretninger, frivillige foreninger og mange andre. Et bankproblem i en loppemarkedhelg kan være forskjellen på et korps eller et fotballags videre eksistens.
Ekstremvær og cyberskurker
Dersom man blir helt avhengig av elektroniske betalingsmidler, kan et par timers nedetid på grunn av problemer med bankens nettverk skape irritasjon. Langvarige strømbrudd kan derimot skape store problemer. De fleste strømbrudd er av noen timers varighet, til tider et par dager i mindre bebodde områder. Problemet er om det skulle være noen mer alvorlige tilfeller av force majeure. En solstorm kan for eksempel i verste tilfelle ødelegge satellitter som vi er avhengige av for trådløst nettverk. I tillegg kan ekstremvær gjøre strømtilførselen usikker over tid. Heldigvis jobbes det med å beskytte innbyggere mot denne typen utfordringer, men før systemet er på plass, bør heller ikke et kontantfritt samfunn være det.
Fordelen med å ha alt på nett, kan man argumentere med, er at ran ikke lenger blir noe poeng. Tradisjonelle bankran blir selvfølgelig borte med kontantløse banker og butikker. Det ubehagelige med å måtte takle en person med våpen forsvinner, men det gjør på ingen måte muligheten for å bli ranet. Interpol anser cyberkriminalitet for å være den største trusselen i dagens samfunn. Cyberskurker angriper ofte store bedrifter, men også privatpersoner bør være på tå hev for å forhindre at de blir offer for det som for alle praktiske formål er et ran på nett.
Hva er negativ rente?
Rogoffs andre argument var fordelene med negativ rente. Dersom en bank setter negativ rente, snakker man i hovedsak om innskuddsrenten. Det betyr i prinsippet at man må betale for å ha penger i en konto hos dem. Jo mer penger man har i banken, desto mer betaler man. Det finnes negativ rente, men det er stort sett sentralbanker som har det på kontoene til kommersielle banker. Slik oppfordres de kommersielle bankene til å investere i markedet i stedet for å spare pengene.
I det siste har det vært snakk om å innføre negativ rente også i kommersielle banker. Det er blant annet her kontanter kommer inn. Dersom banker innfører negativ rente, kan mange privatpersoner ta ut det de har av penger. Kontanter er klønete, men de gir null rente, som er bedre enn negativ rente. Dette er vanskeligere for store selskaper. De skal betale ut lønn, hente inn penger fra kunder, betale eksterne selskaper som konsulenter og designere, betale reisegodtgjørelse eller flyturer og takle en rekke andre utgifter. Likevel, selv med bedriftenes penger i hvelvet vil bankene ha betydelig mindre penger å bruke på å låne ut om privatpersonene forsvinner.
En mulig effekt av negativ rente er at også utlånsrenten blir lavere. Det kan være positivt for låntakere, men det kan også være negativt for boligsituasjonen, ettersom bankene kan tilby lån med enda lavere renter.
Keynesianisme uten Keynes
Vi skylder her å gjøre oppmerksom på at Rogoff selv argumenterer for negativ rente bare i nedgangstider, og ikke fast. Han argumenterer videre med at i det kontantløse samfunn vil ikke privatpersoner ha sikkerhetsventilen å kunne ta ut verdiene sine. Siden man ikke kan ta ut kontanter, vil en negativ rente påvirke alle. Det vil da lønne seg å bruke eller investere penger fremfor å spare. Målet til Rogoff er at negativ rente kan brukes i dype resesjoner. Altså på godt norsk: Rogoff vil at når det er økonomisk krise, og ofte høy arbeidsledighet, skal privatpersoner presses til å bruke pengene sine i stedet for å spare. Og nettopp derfor må negativ rente brukes sjelden. Blir det vanlig, gir det ingen effekt.
Tanken på å stimulere til å bruke penger i nedgangstider er en økonomisk tanke som stammer fra John Maynard Keynes, sannsynligvis forrige århundres mest betydningsfulle økonom. Hans tanke var imidlertid at det var staten, og ikke privatpersonene, som skulle bruke penger for å holde økonomien i gang. Keynes-biografen og representant i det britiske overhuset Robert Skidelsky går langt i å foreslå at Keynes selv ville vært skeptisk til negativ rente og ansett det for å være en fantasiløs snarvei.
Nå er keynesianismen kraftig moderert, men tanken på at staten skal gripe inn i nedgangstider har fortsatt mange tilhengere. Dermed vil negativ rente i det kontantløse samfunn fortsatt kunne være en fristende snarvei. Rogoff argumenterer med at økt inflasjon allerede spiser mye av pengeverdien. Så spørs det om vi kan stole på at det ikke blir innført både negativ rente og økt inflasjon.
Samlerhuset mener: En dårlig idé
Det kontantløse samfunn gjør at samtlige kontanter som er i bruk er mulige å spore. Det medfører at flere penger er i sirkulasjon, noe som er bra for samfunnet. Samtidig gir det makt til banker og regjeringer. Dette kan få negative konsekvenser for privatpersoner ved at de kan oppleve negativ rente og fryste bankkontoer. I mer autoritære regimer kan det skje at innbyggere blir sporet elektronisk og i verste tilfelle at alle deres verdier beslaglegges. I tillegg synes det for oss at systemet hittil ikke er stabilt nok, verken i elektroniske løsninger eller i forbindelse med katastrofer.
Tanken er god, men resultatene kan bli ubehagelige. Enda systemene sikkert fungerer i en stor by med et godt reservestrømnett, er Norge mer enn det. Og selv om systemet fungerer og man finner måter på å hindre cyberkriminalitet, må vi ha bedre trygghet for at løsningene som tar over er like gode eller bedre. Vi har til gode å se noe som kan garantere det.
Om det kontaktløse samfunn er like om døren, spørs det om vi skal velge ikke å åpne.
