Kong Olav, da som kronprins, kom tilbake til Norge etter fem år i utlandet i dag. Jubelen var enorm, men dette var bare begynnelsen hans.
Kong Olav ble kronprins som toåring, og selv om han ble født i England, ble han oppvokst i Norge med norsk historie. Han snakket flytende norsk og hadde en god forståelse av nordmenn. Dette var i høyeste grad taket være kong Haakon, som ville gjøre Olav så norsk som mulig. Og det ble han. I etterkrigstiden ble han på mange måter vår rettesnor, som hans far var før ham.
Ingen snarveier
Olav tok rollen som kongelig og som representant svært alvorlig. Han gikk inn i hæren og fikk fjerde beste resultat for sitt kull da han gikk ut i 1924. Studiene lå innen økonomi og juss, begge i Balliol College i Oxford. Men han to ingen snarveier. Først i 1931 ble han kaptein, og i 1936 ble han oberst. Han deltok på mange militære manøvre på 1930-tallet. Forsvaret var kraftig redusert etter at store deler av Europa fortsatt ikke hadde hentet seg etter den sjokkerende brutale første verdenskrig. Olav var en ivrig forkjemper for å få gjort noe med det.
Akkurat som i militæret, var han også i det sivile ikke en som snek seg unna ansvar. Idrett var naturlig. Han åpnet Ullevaal Stadion i 1926. Da han var 27 år gammel, vant han OL-gull i seiling. Han var også en ivrig skihopper, og likte å gå på ski.
Manglende snarveier var også hans varemerke i trafikken. Han brukte aldri busslinjer, og han kjørte som oftest bilen selv. Da det var bensinmangel i 1939, tok han toget fra Asker til Oslo. Skiturene hans gikk i løyper for alle. Både kronprins og kong Olav visste at nordmenn har liten toleranse for folk som tror de er bedre enn andre.
Standhaftig da det smalt
Olav var også svært oppdatert på verdenssituasjonen. Han stilte alltid spørsmål og hadde alltid gode svar selv. For ham var ikke overfallet på Norge helt overraskende. Han ble med Haakon VII på hele reisen, stadig jaget av tyske styrker. Til slutt kom han vekk fra Norge da alt håp var ute.
Den kunnskapsrike kronprinsen fikk raskt en viktig rolle i militæret. Han var både i Canada og USA i tillegg til i Storbritannia. Dette kan ha å gjøre med at familien var i USA. Samtidig hadde han andre plikter, og han besøkte Little Norway i Canada for å støtte opp om de som kjempet for landet.
Krigen var blodig, den var grusom og den var uønsket. Samtidig var det her vi fikk se hvor heldige vi var med kongefamilien. Haakon VII var den samlende personen, Olav var den kvikke og oppdaterte militære lederen. At han ble forsvarssjef overrasket få, han hadde klare ideer og var mer oppdatert enn de fleste.
Den 13. mai, for nøyaktig 75 år siden, ble han ønsket velkommen av et folkehav. Selvfølgelig ble han det. Han var et mektig symbol på det Norge skulle være, dynamisk, handlekraftig og engasjert. Hans livvakt var Max Manus, det hele ble koordinert av Gunnar Sønsteby. Men, som han senere sa, «jeg har fire millioner livvakter».
Kong Olav V var rett konge
Haakon VII var rett konge for Norge. Han la verdien i å være norsk ikke i etnisitet eller kultur, men i demokrati og grunlov. Han fikk samlet et folk som var splittet. Han viste hva det betydde å kjempe for frihet mot overmaktene. Haakon nektet å diskutere med bøller.
Så hvordan i all verden følger man etter en slik konge? Olav visste det – det gjør man ikke. Kong Olav var ikke Haakon. Han hadde som konge ikke like store utfordringer. Joa, det var oljekrise, EF-avstemning og abortspørsmål. Men det var ikke krig. Og det var nok like greit. Olav var mannen som symboliserte et Norge i forandring. Han måtte selv trå varsomt da sønnen ville gifte seg borgerlig. Norge gikk fra husmødre til kvinnelige studenter til kvinner i arbeidslivet til kvinner i protesttog. Vi gikk fra rasjonering av mat til raffinering av olje.
Før han ble konge, mistet Olav sin kone, Märtha. De to var uadskillelige, og han kom aldri over henne. Hun hadde kanskje lyktes i å skape en litt mykere variant, for kongen hadde lite til overs for pompøse folk. Han kunne være streng. Men han var først og fremst først blant likemenn.
Vel menn og kvinner. Men ikke katter. Selv kongen var ikke imponerende nok til det.
