Nå som vi går inn i påsken, kan det passe med en historie om en påskemynt. Dette er historien om en denarius som skulle sette på plass Jesus. Og og alt det vesentligste rundt, inkludert ikke minst keiser Tiberius.
Historie er ikke en enkel øvelse. Skal man forklare noe, må man alltid gå tilbake en god stund. Dette er på ingen måte noe unntak. Men vi skal prøve å holde det rimelig kort. Likevel må vi innom både Tiberius og om manntallet i Judea.
Manntall for skattehensyn
Det er kjent at Juleevangeliet til Lukas begynner med at hele verden skulle skrives inn i manntall. Fra det man vet av historien på den tiden, er dette en unøyaktighet. Det var ikke egentlig et manntall, og det var ikke hele verden. Guvernøren Quirinius kalte inn alle innbyggerne i Judea til skatteskriving. Derfor var det for romerne knekkende likegyldig hvor de opprinnelig kom fra. De ville bare vite hvor mange penger folk hadde.
Dette skjedde under Augustus’ styre. Augustus hadde innført en myntreform. Dette medførte at en romersk denarius ble en like vanlig mynt som hellenistisk drakme og semittisk shekel. Dette blir viktig senere.
Tilbake til manntallet: Jødene likte svært dårlig denne nye skatten. De var beseiret, i seg selv en vederstyggelighet for dem. Mange var motstandere av denne skatten og av romersk styre. Yppersteprestene anbefalt å betale skatten for å unngå bråk, men mange oppørere samlet seg om sine ledere. En av lederne var Judas av Galilea. Det er en god del Judas i Bibelen, og han her og Judas Maccabeus kommer vanligvis ganske godt fra det. Man kan mistenke at Judas av Galilea hadde gjort seg godt som profejsonell bråkmaker. Han kom fra Galilea, som ikke ble påvirket av manntallet.
Politisk fragmentering i Judea
Judas av Galileas opprør gikk ikke spesielt godt. Romerne slo ned alle opprør, og enda vi ikke vet hva som skjedde med ham, er det grunn til å tro at det ikke gikk bra. Men hva har så dette å gjøre med Jesus?
Jødene var på Jesu’ tid svært fragmenterte. Man hadde mange opprørsgrupper, deriblant de voldelige selotene. De gjorde markant opprør mot Romerriket, og de hadde støtte blant mange. De ble regnet av historikeren Josefus som en av fire retninger. Den første, og mektigste, var fariseerne. De omtales gjerne i Bibelen og andre sammenhenger som «skriftlærde» fordi de faktisk var det, stort sett. De var opptatt av en veldig streng tolkning av jødiske lover både i og utenfor tempelet. Nymotens tolkninger og bred assimilering med ikke-jøder var ikke noe for dem. Jesus var i så måte et problem. Med bred støtte for en mer human jødedom der man integrerer seg fullstendig, var han irriterende.
Selotene var også irriterende. De var bråkmakere som gjorde det vanskelig å få ordnet innrømmelser fra Romerriket. For fariseerne var det derfor like godt å slå sammen problemene. Dersom man bevsite at Jesus støttet selotene, kunne man anmelde ham til romerne som oppvigler.
Ultimatum for Jesus
Herfra er det Matteus (22:21) som forteller videre. Fariseerne sendte derfor folk for å sette ham på plass. De begynte med å smigre ham og å sette premissene for hvordan han skulle svare. De skrøt av at han snakket sant og ikke var opptatt av hva folk mente. De sa også at han lærte sant om Guds vei. Så kom spørsmålet: Var det riktig å betale skatt til keiseren?
I sjakksammenheng er dette det som kalles en gaffel. Det betyr at man har to valg, der begge er dårlige. Dersom han sa at det var feil å betale skatt, var det bare å anmelde ham. Dersom han sa at det var riktig å betale skatt, ville mange se på ham som underdanig romerne.
Jesus fant et tredje valg, og det var å distansere seg fra spørsmålet, men ikke før han sendte en salve til fariseernes utsendte. Deretter ba han om å få se på mynten. De fant fram en denarius. Jesus spurte : «Hvem har bildet og navnet sitt her?». De svarte «Keiseren». Dersom vi skal anta at dette var relativt oppegående mennesker, er det grunn til å tro at de viste til Tiberius. Tiberius hadde da vært keiser i nitten år om vi antar at dette skjedde i år 33. Det eksisterte også mynter med Augustus på, men at de skulle rote så mye, virker lite sannsynlig.
Jesus svarte uansett: «Så gi keiseren det som tilhører keiseren, og Gud det som tilhører Gud.». Det finnes flere tolkninger av denne, men den mest populære er at Jesus mente at Gud ikke var ute etter pengene, og at man skulle kunne følge lover og skikker i et annet land, fordi Guds rike er ikke av denne jord.
En denarius med egen historie
Det var Jesus og hans historie. Men hva med Tiberius? Mannen som hadde krav på Jesu denarius hadde en anstrengt historie. Han var en godt gift og dyktig general, men han hadde ingen politiske ambisjoner. Dessverre for ham hadde hans mor, Livia, det. Hans mor var gift med keiser Augustus, og da svigerfaren til Tiberius døde, begynte ting å skje til det drastisk verre for Tiberius.
Enken etter svigerfaren var Julia, datteren til Augustus. Augustus og Livia ville at Tiberius giftet seg med enkenm og disse ga ikke etter. De presset Tiberius til å skille seg, og derfra gikk alt nedover for ham. Ekteskapet med Julia ble katastrofalt, og han truet med å angi henne for forræderi etter et par år. Han fikk innvilget skilsmisse. Kort tid etterpå pensjonerte han seg til Livias og Augustus kombinerte raseri.
Det ble imidlertid ingen vei utenom, og Livia lyktes i å manøvrere Tiberius til keisertronen. Han var selv lite interessert i å regjere, men han snek seg ikke unna ansvaret. På mynten ser man ham på adversen, men han omtalte seg bare som TI, ikke med fullt navn, som var vanlig. På baksiden var det bilde av fredsgudinnen Pax, men mange mener at Livia var modellen. Den intrigante moren var til stede også på mynten.
Tiberius prøvde faktisk å gi Senatet tilbake makt, men de var for tafatte for å gjøre noe om det. Til slutt trakk han seg tilbake til øya Capri der han furtet og tok livet av de mange som plottet mot ham.
