Kampene i Nord-Norge er en viktig del av fortellingen om andre verdenskrig. Og nettopp derfor er det på tide å bruke litt tid på å vite litt om hva som skjedde.
Det er i dag 79 år siden Norge ble angrepet av Nazi-Tyskland. I den nasjonale ydmykelsen er det lett å glemme at vi faktisk bet ganske godt tilbake. Spesielt gjaldt dette kampene i Nord-Norge.
Da Norges største byer – inkludert Oslo, Trondheim, Bergen, Stavanger og Kristiansand og Narvik – var det mye som pekte på en rask kapitulasjon. Tyskerne var kjent for sin «blitzkrieg», der de med en undertallig hær kunne beseire en overtallig gjennom taktikk, panser og luftbårne styrker. Her møtte de til måte en undertallig hær. Men så enkelt ble det ikke.
Tyskernes første nederlag
Litt motstand gjorde Norge i begynnelsen. Den tunge krysseren «Blücher» ble senket og de tyske støtteskipene trakk seg tilbake fra Oslo. Likevel tok det ikke lang tid før hovedstaden falt. I Bergen og Trondheim var motstanden enda mindre. Norge var totalt uforberedt. Det hjalp ikke at regjeringen satset på en «stille mobilisering» via brev.
Da nordmennene til slutt fikk med seg at de ble angrepet, gjorde de motstand. Sør-Norge holdt stand til den 30. april. Da hadde tyskerne kontakt mellom Trondheim og Oslo. Norge hadde da holdt ut omtrent like lenge som Polen.
Men Nord-Norge var ikke falt. Og det ble heller ingen enkel jobb for tyskerne. Norske styrker, kombinert med allierte franske og britiske, kjempet lenge, og den tyske fremrykningen gikk sakte. Kampene i Nord-Norge var seige, og tyskerne var flere ganger på retretten.
Narvik ble inntatt av tyskerne allerede den 9. april. Kort tid etter gjorde norske styrker under general Fleischer et forsøk på å gjenta byen. Etter femti dagers kamp mot østerrikske bergjegere ble byen gjeninntatt den 28. mai.
Dette var Nazi-Tysklands første nederlag. Nå var en alliert styrke på marsj sørover. Samtidig hadde Nederland og Belgia falt, og Frankrike hadde alvorlige problemer. De allierte styrkene måtte derfor omprioritere, og den 6. – 7. juni forlot de Norge. To dager etter kapitulerte Norge.
Men ikke uten å ha bitt kraftig fra seg. Tyskernes situasjon etter kampene i Nord-Norge var betydelig svekket, og de var langt fra overmennesker.
Slaget om det iskalde Atlanterhavet
Nord-Norge var okkupert, men som resten av landet ga de ikke opp. En rekke helter stilte opp i kampen mot nazistene.
Mange bidro som krigsseilere i flåten som gikk over Norge og til Sovjetunionen med forsyninger. En av disse var Ingvald Wahl fra Hammerfest, foreviget i bøkene til Jon Michelet. Det var også mange andre. Disse ofret livet i bitende kulde og med ubåter og slagskip på jakt etter dem.
I den sammenheng var det bra å ha allierte. Karl Rasmussen var en av mange lokale finnmarkinger som samarbeidet med Torstein Raaby fra Secret Intelligence Service. Alta var en av Europas største krigshavner all den tid tyskerne jaget allierte forsyningslinjer. Rasmussen og Raaby lyktes i å holde de allierte informert om det som skjedde. De spilte en viktig rolle i å få uskadeliggjort slagskipet «Tirpitz» og slagkrysseren «Scharnhorst». Dessverre ble de oppdaget, og Rasmussen kastet seg ut av et vindu og døde momentant. Raaby kom seg unna.
Bomber og granater
Alta var ikke det eneste stedet som var av viktighet. Kirkenes var fanget i kampen mellom Nazi-Tyskland og Sovjetunionen. Byen ble bombet til sammen 300 ganger, og visstnok ble bare Valetta bombet oftere. Da tyskerne trakk seg tilbake og sovjeterne kom, var det lite igjen av byen. Før krigen var det 7000 innbyggerne i byen, per 2018 er 3529. Da er det fattig trøst at tyskerne fikk bygget riksveien til Kirkenes.
Den brente jords taktikk, å ødelegge alt mens man trekker seg tilbake, ble gjennomført kraftig i Finnmark og Nord-Troms. Man regner med at omtrent 11 000 bolighus for 60 000 mennesker var borte. I tillegg ble 116 skoler, 60 offentlige bygninger, 306 fiskebruk, 53 hoteller og utallige telefonstolper, broer, veier, kaier, elektrisitetsverk med mer ødelagt. Kampene i Nord-Norge ødela ikke bare menneskeliv, men en hel regions fremtid.
Nord-Troms og Finnmark hadde ingenting å tilby befolkningen. I tillegg var det fare for landminer og ueksploderte bomber. Femti tusen ble tvangsevakuert på grunn av faren. Det sier ganske mye at 90 % av dem var tilbake i sine områder ved utgangen av 1946. De bodde i telt, hjemmesnekrede hus basert på paller og alle andre løsninger man kan tenke seg.
Nord-Norges innsatsvilje, stahet og lojalitet kan med hell fungere som et eksempel til etterfølgelse.
