Gammelgreske mynter fra Taras forteller historien om hvordan en koloni kan falle langt fra stammen. For det er lite den greske kolonien i Sør-Italia har til felles med Sparta.
For kort tid siden kom Samlerhuset over historien rundt Sparta og Taras, og dette er en historie verd å fortelle videre. For dette er historien som går helt fra et lite krigersamfunn på en forblåst slette til to lokale maktfaktorers endelige fall for den ustoppelige stormakten Roma.
Dette er – omtrent – Sparta!
Nøyaktig når Sparta ble til er en lang og komplisert historie. Det vi vet, er at sånn omtrent 740-tallet bestemte folket fra den bittelille landsbyen seg for å gå til krig. Dette var i seg selv ikke særlig uvanlig. Det var heller ikke veldig uvanlig at de tok de beseirede mennene som slaver. Det som var svært uvanlig, var at de innførte institusjonelt slaveri. Slavestanden, helotene, gikk i arv, og de ble brutalt behandlet.
Det er ingen vei utenom; tegneserien og filmen 300 har påvirket manges syn på Sparta. Selv om dette er en overdrivelse for å få frem spartanske krigeres ekstreme livsstil, er den ikke helt feil. For Sparta var æren og krigerlysten alt. Selvfølgelig brukte de rustning, og selvfølgelig var perserne mer organiserte og disiplinerte, men den nøysomme stilen og den avslappede holdningen til død var genuin. Gutter og jenter ble tidlig lært opp til å kjempe for landet. Guttene gikk på krigerskoler der de ble lært opp i ekstrem nøysomhet og kunsten å stjele andres mat.
Det var effektivt, men man må være ærlig: Sparta var ikke verdenshistoriens triveligste sted.
Upopulære jomfrugutter
For kristne har ordet «jomfrufødsel» en helt klar betydning. For Sparta hadde det en annen. For Sparta beleiret en av sine nabobyer i ti år. Soldatene hadde inngått en ed om at de ikke skulle forlate beleiringen. Dermed måtte det fødes barn uten fedrenes hjelp. Spartanerne sendte dermed hjem de som kriget med dem, men ikke var fullverdige borgere. De hadde som jobb å gjøre alle spartanske kvinner gravide.
Og her er det interessante: Siden kvinnene ble pålagt å ha sex, var de juridisk jomfruer i Sparta. Altså var deres juridiske status overlegen deres fysiske. Dette betydde også at barn av spartanske borgerkvinner og de ikke-fullverdige borgermennene (perioiker), ble kalt partheniai, jomfrusønner.
Men så verserte det et rykte. Ryktet gikk ut på at noen heloter hadde utnyttet situasjonen. Tanken på at slaver hadde befruktet kvinnene var vederstyggelig. Da de spartanske mennene kom hjem, ville de ikke vedgå seg barna. Samtidig hadde kvinnene en viktig status i Sparta, og jomfrusønnene kunne ikke bli slaver. En lang historie senere gjorde at jomfrusønnene ble støttet av Sparta til å finne sin egen by. Dette ble Spartas eneste koloni, Taras, langt sør i Italia.
Handelsmenn, ikke krigere
Men hva har dette med gammelgreske mynter å gjøre? Vel, fra tidlig av var de to landene forskjellige. Sparta var opptatt av å være krigere. Alt annet i et samfunn ble delegert bort til perioikerne eller helotene. De tapre, kortfattede og æresfokuserte grekerne var ikke interessert i mynter og handel.
Det var imidlertid Taras. For selv om viljen til å bli et nytt Sparta lå der, var ikke evnen den samme. Taras var noen kløppere til å krangle med naboene, men det hjalp lite da de sjelden vant. Med hjelp av Sparta fikk de til noen seire, men dette med å innføre slaveri gikk dårlig. Dessuten tapte de uten Spartas hjelp, og til slutt ble mesteparten av adelen drept i kamp, noe som førte til at Taras ble et demokrati.
Imidlertid ble Taras usedvanlig flinke på handel. Så gode ble de at det de ikke fikk til på slagmarken, gikk via handel. Og det var at de dominerte Sør-Italias greske besittelser. De ble rike på handel, og de preget sine egne mynter – utenkelig i Sparta. Myntene, som oftest med en person som rir en delfin på reversen, ble spredt over hele området. Faktisk er drakmer og didrakmer fra Taras dominerende blant gammelgreske mynter i området.
Og dette er litt pussig. For Taras var et demokrati med fokus på handel og skipsfart. Sparta var et monarki og aristokrati med fokus på kriging og landveien. Taras var avhengig av god kontakt med sine handelspartnere, Sparta var opptatt av å framstå som sterke og fryktede. Likevel var Taras alliert med Sparta mot Athen, et demokrati opptatt av handel, sjøfart og gode relasjoner med naboene.
Forstå det den som kan.
Mynter via bakveien
Taras’ historie er kort oppsummert slik at de gjorde det bra som handelsfolk, men ble dratt inn i kriger de ikke burde være med i. Til slutt ertet de på seg romerne, og ble erobret.
Sparta på sin side var fortsatt skeptisk til handel og mynter. Det var først da Sparta mistet mye av taket på sine perioiker og heloter (altså arbeidsfolk og slaver) at de måtte prege mynter selv. Man kan trygt si at de ikke var særlig begeistret for mynter. For dem var mynter jålete og foraktelig.
Gammelgreske mynter fra Sparta er derfor svært få i antall, og ganske spesielle i utforming. I noen tilfeller bestemte de seg, for å spare tid, å bruke kjente stempler. Kong Areos I brukte for eksempel Alexander den stores stempel. De to andre kongene, Kleomenes III og Nabis, Spartas siste konge, hadde portretter av seg selv. Interessant nok hadde Nabis faktisk hodet til Athene, fiendebyens skytsgudinne, på noen mynter.
For er det noe man kan regne med, er det at Sparta ikke gjør som man forventer. Det var for øvrig noe av det siste de gjorde som selvstendige. I 146 f.Kr. ble de del av Den romerske republikk.
