Elvis Presley minnes for tiden på plekterformede mynter. Men hvorfor er han regnet som så viktig for rocken?
På 1950-tallet var USA et segregert land der sorte og hvite levde i to forskjellige samfunn, som var «forskjellige, men likeverdige». Sorte fikk ikke sitte sammen med hvite eller bo sammen med hvite. Samtidig vokste det opp en ny generasjon som tok avstand til denne inndelingen. Og her spilte Elvis Presley en viktig rolle.
Rock and roll og ungdom
Uansett hvor mye den etablerte, hvite eliten var opptatt av dette skillet, fikk de motsand. På 1950-tallet kom et nytt begrep inn i amerikansk historie med styrke: Ungdom. På grunn av at USA ble stadig sterkere økonomisk, ble det også mulig for unge jenter og gutter å beholde pengene de tjente. De ble dermed en ny og spennende gruppe, både som forbrukere og kulturelt fenomen. De kjøpte ting de var opptatt av og skapte sine egne grupperinger. Og svært sentralt i denne var musikk.
Musikken var egentlig «sort» musikk, såkalt rhythm and blues. Utover 1950-tallet ble den blandet med hvit, latinsk og annen musikk. Sorte kalte den fortsatt rhythm and blues. Hvite forstadsfolk kalte det rasemusikk. Hvite ungdommer kalte det rock and roll, uvitende om at det var slang for seksualakten.
Brobyggeren Elvis
Rock and roll var en undergrunnsbevegelse med særlig fotfeste i Cleveland, der DJ Alan Freed spilte mye av det. Det var først i 1955 at det ble allemannseie, da låten «Rock around the Clock» introduserte kassasuksessen «Vend dem ikke ryggen». Låta fikk et så godt rykte at mange kom bare for å høre den. Han som fremførte den, Bill Haley, så likevel alt annet enn ungdommelig og kul ut. I stedet for ham, en hvit country-artist, ble det i stedet to sorte artister som ble rockens ansikt utad: Chuck Berry og Little Richard.
Rundt da hadde Elvis Presley vært aktiv som halvveis stor musiker i et års tid. Likevel var det først året etter at han fikk sitt store gjennombrudd med «Heartbreak Hotel». Fra da av gikk det bare én vei. Elvis Presley ble den figuren som både konservative og liberale kunne samles om. Han var hvit nok til å passe for de erkekonservative. Samtidig var stemmen, rockeforståelsen og dansingen noe som de liberale og unge likte. Mange sorte, som var skeptiske til hvite amerikanere, satte pris på Elvis.
Mange hvite foreldre hadde prøvd å hindre ungdommen å høre på rock. Med Elvis var det rett og slett umulig. Elvis ble en brobygger mellom hvit og sort kultur. Elvis ble så stor at han ble med på det ene TV-showet etter det andre. Til slutt endte han på det største av dem: Ed Sullivan Show. Hele 82,6 % av alle amerikanere som hadde TV-apparat så på Elvis Presley; 60 millioner mennesker.
Film og forglemmelse
Rocken ble mot slutten av 1950-tallet mer og mer utvannet av ballader, og Elvis selv var en av de viktigste bidragsyterne til denne bevegelsen. Selv om han holdt et høyt nivå, var mange samtidige artister valgt mer for utseende enn syngeevner.
Elvis ble mer eller mindre styrt av manageren Tom Parker, «obersten». Parker var egentlig en nederlandsk ulovlig innvandrer til USA ved navn Cornelis van Kuijk. Han skiftet navn for ikke å bli oppdaget. Da han oppdaget Elvis, var sangeren ukjent, og det var Parker som ordnet ny kontrakt med det store selskapet RCA. Parker var også bare opptatt av penger, og oppdaget at film var mer innbringende enn filmer. På sekstitallet var Elvis derfor med i svært mange filmer med enkel musikk og enklere handling. Det var imidlertid ett stort problem: The Beatles.
Da Elvis lagde sine første filmer, sent på 1950-tallet, var filmer med rockestjerner svært lettbente. Med The Beatles’ «A Hard Day’s Night» ble nivået mangedoblet. I tillegg var deres musikk allerede mye bedre og mer utfordrende enn balladene. Så lenge Elvis sang svisker, kunne han ikke konkurrere. Sekstitallet ble stadig mer avansert, og Elvis slet med å komme tilbake.
Elvis tilbake med et brak
I 1968 var vår mann tilbake med et brak. Han hadde et spesialprogram for TV der han sang langt mer voksne sanger. «Suspicious Minds» og «In the Ghetto» var med på å beskrive en moden Presley. TV-programmet og albumet, som også inneholdt gamle hits, ble en kjempesuksess. Opptredener i Las Vegas ble ofte utsolgt. Han var populær igjen, om enn for et noe eldre publikum.
Elvis forble stor til 1973, da den enorme konsert-LP-en Aloha from Hawaii kom ut. Inntektene fra billettsalget gikk til en ideell kreftorganisasjon. Dette var ikke den første veldedighetskonserten, men den var tidlig ute. Dessverre for Elvis hadde da narkotikaproblemene blitt svært store. I tillegg tok Tom Parker en rekke klønete avgjørelser som satte en stopper for Elvis’ seriøse filmkarriere. Han solgte også rettighetene til Elvis’ tidlige sanger.
Død og legende
I 1977 døde Elvis Presley etter lang tid med store problemer med narkotika. Selv om han ikke tilhørte de store navnene innen pop- og rock-sirkuset da, var han en legende. Han fikk om mulig flere fans etter at han døde.
Ser man bort fra narkotikaproblematikken og en periode med usunn livsstil, var det lite å kritisere Elvis for. Han var en sterk motstander av segregering i USA, og var med på å bryte ned avstanden mellom hvite og fargede i USA. Han var høflig og trivelig, og han symboliserte det beste i den amerikanske etterkrigsgenerasjonen.
I tillegg ville rock ‘n’ roll aldri ha overlevd så lenge om ikke det var for ham. Uten Elvis ville rocken ha endt på historiens skraphaug. Med ham ble musikken bedre og mer utfordrende.
