Andre verdenskrig forandret Norge for alltid. Men hva lærte vi av krigen, og hvorfor er det viktig at vi fortsatt husker lærdommen?
Det heter at den som ikke lærer av historiens feilgrep er nødt til å gjenta dem. Andre verdenskrig er ikke noe noen har lyst til å gjenta. Så hva lærte vi nordmenn av krigen?
Mellomkrigstiden – splidens tid
Den norske nasjonalismen har lenge vært politisk og inkluderende heller enn etnisk og ekskluderende. Verdier er viktigere enn kultur, rettigheter foretrekkes fremfor felles historie, og frihet er bedre enn felles skjebne. Likevel har fellesskapsfølelsen vært under angrep.
Norge utviklet seg på 1900-tallets første 40 år i stadig større splid mellom arbeiderbevegelsen og borgerlig bevegelse. Det fantes for eksempel egne arbeiderteatre. Arbeidernes Idrettsforbund var et alternativ til Norges Idrettsforbund. Utdanning kunne gjennomføres på egne arbeiderhøyskoler.
Men det stoppet ikke der. Mellomkrigstiden var en tid med sterke fronter politisk. Streiker, lockout og til slutt Menstad-slaget, der arbeidere og politiet sloss en voldelig kamp, ble resultatet. Selv om dette i hovedsak ble løst av statsminister Peder Kolstad, fikk forsvarsminister Vidkun Quisling æren – eller skylden.
Samtidig var det ikke bare negativitet. Mellomkrigstiden var turbulent i Europa. Det var flere land som konverterte til diktatur, deriblant Sovjetunionen, Italia, Portugal, Tyskland, Østerrike og Spania. Norge fulgte ikke i deres fotspor.
Det er flere muligheter til dette. Verken kommunistiske eller fascistiske bevegelser var populære. Til tross for klisjeen om at Norge var fattige før vi fant olje, var Norge midt på treet rent i Europa økonomisk. Vi hadde ikke deltatt i første verdenskrig, og hadde derfor ingen bitterhet. Norge var relativt fritt, så det var ingen grunn til å kjempe mot overmakten. Derfor var det verken borgerkrig eller kupp i fredstid.
Et (mer) samlet Norge
Krigen viste imidlertid en ting helt klart: Samhold var verdifullt. For mange var det en stor skam at Norge hadde forsvart seg så dårlig. En av grunnene var at innkalling foregikk med brevpost. En annen at tennstempel og stempelfjær ble holdt separat fra resten av geværene til vernepliktige. Visstnok fordi man var redd for opprør. De som skulle forsvare landet kom for sent i gang og hadde ikke fungerende gevær.
I tillegg har nordmenn ofte vært skeptiske til makten, og tyskernes, og overløperen Quislings, brutale fremferd var unorsk. Verdier som før var splittende, ble nå samlende. Frihet og likhet ble igjen prentet inn som norske verdier. Mange opplevde at man hadde mer til felles med folk de led sammen med enn de undertrykkende nazistene.
Etter andre verdenskrig ble også intern splid i stor grad gravlagt. Skulle Norge komme tilbake, skulle man løfte sammen. I stedet for forskjeller, ble likheter viktig. I stedet for klassekamp, var gjenoppbygging tema. Man snakket om å «bygge landet». Behovet for et fungerende forsvar ble hamret inn. Selv om det fortsatt er uenigheter, er de for «krusninger på overflaten» å regne i forhold til mellomkrigstiden. Så hva lærte vi etter krigen? Utvilsomt et sterkere samhold.
De ubehagelige sannheter
Likevel var dette den offisielle fortellingen. Den handlet om hvordan folk flest hadde det. Noen hadde andre erfaringer. Krigsseilerne og krigsflygerne hadde satt livet på spill, og mange slet med senvirkninger som posttraumatisk stress-syndrom og andre mentale utfordringer. Frykten for å dø hadde påvirket dem, og mange trengte hjelp. Den uteble. Penger ble tilbakeholdt. Ikke engang en takk var å spore opp.
Etter hvert ble det umulig for staten å se den annen vei. For om det var ille å være krigsseiler og krigsflyger, var det ingenting imot det å være jøde, sigøyner eller homofil. Deres historier kom til overflaten på nittenåttitallet. Den var mye verre enn noen hadde forestilt seg. Ikke bare var nordmenn medvirkende til masseødeleggelsen, men regjeringen var alt annet enn behjelpelige overfor de få som kom tilbake. Behovet for forandring ble åpenbart. Vi har fortsatt et langt stykke å gå, men vi er et godt stykke på vei.
Krigsseilerne fikk også en form for oppreisning. Før ble «krigsseiler» synonymt med dranker og samfunnstaper. Mot slutten av årtusenet merket man en forskjell. I 2013 fikk de sin unnskyldning. Deres innsats ble æret, og de fikk en unnskyldning i 2013 – året etter at norske jøder fikk sin. Året etter unnskyldningen ble krigsseilerne av VGs lesere kåret til de viktigste nordmenn mellom 1814 og 2014. Det som tidligere satt langt inne, er nå noe som tas svært alvorlig.
Mye igjen å lære
Andre verdenskrig var en grusom tid. Den kan lære oss mye om hvordan ting bør være (samhold) og aldri bør være (nazisme og utrenskning av mennesker). Den har lært oss en del om menneskelig ondskap, men også om evne til å lære. Krigen må aldri trivialiseres, og man bør holde seg for god for å trekke paralleller til den for effektens skyld. Samtidig har den klare ting å lære oss.
Norske verdier handler om frihet og likhet. Derfor handler ikke lærdommen bare om å gjøre opp for gamle synder, grusomme som enn de er. De handler om at vi må lære at gamle synder skal forbli gamle. Vi har ingen nordmenn å miste, vi har ingen nordmenn å glemme.
Likevel tar de feil som mener at vi ikke har lært noe. Norge er et mye bedre sted å være nå enn før. Vi er bedre rustet, for vi har vært der før. Vi finner oss ikke i ting fordi vi har sett hva det fører til. Nordmenn er et historisk folk. Vi lærte av 1814 og 1905, og vi har så utvilsomt lært av 1940.
