Karl XII var lenge en ustoppelig kraft. For 300 år og en uke siden møtte han et ubevegelig objekt. Dette er historien om kongen og Fredriksten fra svensk og norsk perspektiv.
Norge var en høyst ufrivillig del av Danmark-Norge, og ble trukket inn i en rekke kriger. Likevel gjorde de en god figur. Hvordan ville det gå når de skulle møte på en av Europas dyktigste hærførere? En samtidig medalje oppsummerer historien.
Karl XII – det svenske vidunderbarn
Prins Karl viste tidlig tegn på begavelse. Han var språklig dyktig, flink i administrasjon, religion, matematikk og militær undervisning. Likevel var det mange som lurte på om han var klar til å ta over tronen da Karl XI lå for døden med kreft i bukspyttkjertelen. For å slippe ubehag og krass kritikk som hadde skjedd med Karl XIs rådgivere, bestemte rådgiverne seg for å gjøre Karl XII myndig allerede som femtenåring.
Dette passet Danmark utmerket. For Sverige kontrollerte hele Østersjøen, og det betydde all handel som foregikk der. Danmark var i hovedsak var i krig med Sverige mesteparten av tiden mellom 1448 og 1790. Christian V begynte å planlegge et angrep mot Sverige, og da han døde i 1699, tok Frederik IV raskt over planene. Allerede i februar 1700 angrep han. Det tok den rådsnare svenske kongen imidlertid bare et par måneder å bekjempe Danmark og tvinge kongen til å inngå fredsavtale.
De neste ni årene brukte Karl XII på å utlevere deng og juling til Polen og Russland. I 1709 hadde imidlertid Karl XII satt seg selv i en vanskelig stilling, lenger og lenger ned i Russland. Forsyningene var vanskelige å få, og russerne svidde gårder. Slik kunne ikke den svenske hæren greie seg lenge, og i slaget ved Poltava ble den svenske hæren knust. Karl XII rømmet til Tyrkia.
Det endte dårlig, men at Sverige kunne være fryktet i hele Øst-Europa virket ikke åpenbart. Karl XII var utvilsomt en av de beste generalene fra Nord-Europa.
Norge – fremrykningen stopper her
Stridene mellom Danmark-Norge og Sverige kan stort sett oppsummeres slik: Sverige slår Danmark i sør og taper mot Norge i nord. For Sverige har det vært naturlig å invadere Norge, som lenge var dårlig utrustet, fattig og uten evne til å kunne stille opp stort. Da sier det en del at det mange ganger har endt dårlig for svenskene.
Allerede i den nordiske sjuårskrigen ble det stopp. I 1564 inntok Sverige Trondheim, Jemtland og Herjedalen, men ble kort tid etter kastet ut. Forsøket på å ta Båhus gikk også dårlig.
Det gikk ikke bra i Kalmarkrigen heller. Selv om mesteparten av krigen foregikk i Skåne og områdene rundt, ble Norge inkludert. Skotske leiesoldater gikk gjennom Gudbrandsdalen. Ved Kringen nære Otta møtte de sin bane i form av norske bønder som slaktet dem ned.
I Torstensonkrigen prøvde Sverige seg igjen på Jemtland, og nok en gang ble de kjeppjaget ut. Sverige var likevel flinke til å slå Danmark, og fikk dermed Jemtland og Herjedalen i 1645. Tolv år senere ble det krig igjen, og nå var det dansk-norske tropper som angrep Sverige og kom helt ned til Göteborg. Igjen mislyktes Danmark, og måtte gi fra seg Bohus og Trondheim og Møre og Romsdal. Like fullt ble svenskene raskt kjeppjaget ut av Norge, og tvunget på retretten. Når Danmark for en gangs skyld ikke tapte, lyktes det oss å få tilbake Trondheim og Møre og Romsdal. Til slutt gikk Danmark-Norge inn i Båhus fra Østfold, og lyktes også å ta Jemtland og Herjedalen.
Da Karl XII bestemte seg for å angripe Norge, prøvde han seg på noe som hadde mislyktes mange ganger før. Norge ga ikke etter for svenske innfall.
Det skjebnesvangre felttoget
Karl XII kom tilbake fra Tyrkia etter hvert, men det var til et Europa som var lei av krig og hans krav. Dårlig diplomati gjorde at han mistet de få kystområdene han hadde igjen til Preussen. Midlertidig var dermed Fastlands-Europa tapt. Fienden ble da Danmark-Norge.
I 1716 gikk han til angrep på Norge. Og som mange før ham, lyktes han svært dårlig. I begynnelsen gikk det bra, han tok Christiania raskt. Imidlertid hadde nordmennene evakuert, og han lyktes ikke å ta Akershus Festning. I tillegg ble han bekjempet på Ringerike, og måtte trekke seg tilbake. Og så var det Halden, da. Den svenske hæren holdt på å ta byen og festningen Fredriksten. Men innbyggerne satte fyr på byen, og mange svensker døde.
Svenskekongen hadde da blitt del av en rekke konger som hadde fått svi for å involvere Norge. Han kunne ha gitt seg da. Men Karl XII var ikke bare en dyktig general, men en ærgjerrig en. Sverige hadde mistet mye etter hans skjebnesvangre tap i Poltava. Skulle han slå tilbake, måtte han få tilbake tiltroen. Dermed måtte Norge tas.
I 1718 ble det gjort skikkelig. Deler av styrken skulle ta Trondheim, den andre delen Christiania. Dette førte Karl XII tilbake til festningen som kostet ham mange liv to år tidligere. Beleiringen av Fredrikshald kostet ham også mange liv, og særlig ett han hadde kjært – sitt eget. En kule gikk gjennom hodet fra tinning til tinning. Kongen var død, og hele angrepet ble avsluttet. En kald vinter tok livet av ytterligere 3000 soldater på vei hjem.
Medaljens bakside
Bakgrunnen til dette blogginnlegget er at vi fikk inn en medalje preget ved dødsdagen til Karl XII. Den er datert 6. desember 1718, som i gregoriansk kalender var dødsdagen til Karl XII. Svenskene brukte juliansk kalender, og derfor omtalte de datoen som 30. november. Mon tro om de hadde vært bedre forberedt på den kalde vinteren om de hadde skiftet kalender tidligere?
Det til side, medaljen er flott utført. To løver, den ene stående og den andre liggende, er i forgrunnen, mens Fredrikshald er i bakgrunnen. Teksten på medaljens bakside sparer ikke på forklaringen.
«Den Svenske Løve faldt
For Norske Løvens Fod.
Der miste hand sit Liv
Og Siste Helte Blod»
Vi kan med litt godvilje anta at det skal stå «helteblod». I så fall er det en god og ærerik måte å beskrive Karl XII. Han nøt uansett respekt mange steder for sin personlighet. Han ble beskrevet i positive ordelag både av Voltaire og Samuel Johnson.
Den ustoppelige kraften ble stoppet til slutt. Nittiseks år senere lyktes svenskene endelig å innta Norge. Da røk det ubevegelige objektet.
