Det er relativt anerkjent at Judas’ sølvpenger var tyrrenske shekler. Likevel var de altså mynter preget i Jerusalem beregnet på jødisk skatt.
Det kan virke underlig å benytte juletiden – der vi feirer Jesu fødselsdag med å snakke om sølvpenger som var med på å forråde ham. Men disse myntene har en historie også uavhengig av den rollen. Og gode historier fortjener å bli fortalt.
Slutt med sølvpenger fra Tyrus
Tyrrenske shekler hører naturlig hjemme i Tyrus. Som vi var inne på tidligere, var Tyrus en by som ble rik delvis på grunn av skalldyr. For å være helt presis ble de rike på grunn av sneglen bolinus brandarus, eller purpursnegle. Det å farge noe purpurrødt var så vanskelig og dyrt at bare de rikeste brukte purpur. En gjennomført purpurrød toga, særlig en med bilder, var det dyreste og ypperste av påkledninger.
Det vites at Tyrus ikke lenger fikk prege mynter fra omtrent 20 f.Kr. Nøyaktig hvorfor er usikkert, men en teori kan være at det sammenfaller med Augustus’ myntreform. Augustus forandret myntenhetene slik at alt ble likt i Roma fra år 23 f.Kr. Dette kan ha hatt betydning for Tyrus.
En av grunnene til at man trakk sølvpenger fra andre land var at kvaliteten på sølvinnholdet var så lav. Imidlertid var faktisk kvaliteten på shekel fra Tyrus høy. Så høy var den at den ble foretrukket framfor mange andre mynter. Sølvkvaliteten lå på hele 94 %, noe som var langt over de romerske på omtrent 80 % sølv. Samtidig kan det også hende, som vi skal se under, at selvstendighet på mynter ble uglesett.
Behov for shekel i Jerusalem
Det dukket imidlertid opp et religiøst problem med stengingen av Tyrus’ pregested. Ifølge andre mosebok skulle tempelskatten til tempelet i Jerusalem betales med en halv shekel per mann over 20. Prestene, som var svært bokstavtro, anså bare den tyrrenske shekel som god nok. Den hadde høyt sølvinnhold, og den kunne betales. Dermed ba faktisk jødiske ledere om tillatelse til å prege tyrrenske shekler.
Den romerske ledelsen tillot dette under klar beskjed om at mynten skulle være helt lik. Ingen tegn på selvstendighet ble tillatt. Dermed måtte myntene preges slik de var. Dette ble en pikant affære. Bildet viser Melquart, Tyrs grunnlegger. Han ble sammenliknet med Hercules, den romerske halvguden, og var derfor populær hos mange.
Jødene så ham imidlertid som en avgud på linje med andre avguder. Siden det på den tiden var vanlig med navnemagi, ble Melquart som mange andre guder bare kalt «herre». Det fønikiske ordet for «herre» er baal. Ordet «baal» er også hos jøder brukt som en samlebetegnelse for alle avguder. Slik var mynten spesielt vanskelig. Likevel ble det erklært at tempelskatten var viktigere enn forbudet mot avgudsbilder.
Hva stemmer om Judas’ sølvpenger?
Blant numismatikere er det imidlertid én ting som er veldig diskutert mye om myntene. Det gjelder initialene KR. Enkelte mener at det sto for Kratos Romaion, altså sånn omtrent «Den romerske stat». Dette gjorde at myntene var romerske samtidig som de var annerledes. Denne tolkningen er imidlertid ikke allment akseptert.
Men hva så med Judas? Det heter at Judas ble betalt 30 sølvpenger. Det interessante her er ordet «penger». Numismatisk er «penger» som oftest brukt på mynter som ikke passer inn i myntrekkene. For eksempel het kastemyntene til Karl Johan «kastepenger» fordi de ikke passet inn i myntrekken. Slik sett passer det fint med «penger» ettersom sheklene var utenom det augustinske myntsystemet som var med da.
Det var for øvrig bare Matteus som nevner at det var sølv og tretti av dem. Og det er også bare Matteus som nevner grådighet som et motiv. I Johannes’ evangelium framstår det som om Jesus gjør Judas til et instrument i sin egen korsfestelse. Dette passer med gnostikernes tro på at Judas gjorde noe viktig. Uten Judas ville oppstandelsen være en umulighet.
Men så deriver vi heldigvis ikke med noe så avansert som teologi. Numismatisk er mynten interessant for sin egen del, både som tyrrensk og som jødisk kopi.
