I 1873 gikk Sverige og Danmark over til en felles myntunion. To år senere kom Norge med, og vi ikk over til kroner og øre. Dermed var 360 års tradisjon med skilling over. Imidlertid var det ikke udramatisk å få gjennomført endringen.
1800-tallet er kanskje det mest dramatiske århundre i europeisk historie. Man gikk fra jordbruk til industri, fra hest og kjerre til tog og bil, fra mange små land til færre og mer dominerende store. I en av de mest dramatiske tidene ble den skandinaviske myntunionen til.
Preussisk runddans om skandinaviske penger
Ideen om en felles myntunion kom fra et nordisk møte mellom nasjonaløkonomer i 1863. Ideen var at om man kunne bruke hverandres mynter i hverandres land, ville fri handel og samkvem gå lettere. Samtidig var Skandinavismen på sitt mest aktive, spesielt blant akademikere. Tanken om så mye felles løsninger som mulig var dominerende flere steder.
Imidlertid fungerte ikke skandinavismen i praksis. Året etter ble Danmark angrepet av Preussen og Østerrike, og ba om hjelp fra Sverige og Norge. Ingen av de to grep inn. Danmark tapte, og måtte gi fra seg Slesvig og Holstein. Mange skandinavister var bekymret for om dette betydde at samarbeid mellom landene var i fare.
Likevel fortsatt nasjonaløkonomer å møtes. Etter et nytt møte i 1866 ble gullfranc regnet som den fremtidige myntenheten for alle tre land. Dette betydde i praksis at den skandinaviske myntunion ville ha gullstandard i stedet for sølvstandard. Frankrike var stabilt og rikt. Da Frankrike fikk ferten av interesse fra andre land om å bruke gullfranc som standard, kalte de inn til felles konferanse. Samme år slo Preussen Østerrike i krig om hvem som skulle kontrollere de nyvunne områdene.
Preussen hadde nå blitt et samlingspunkt for tyske stater, og da Frankrike i 1870 dumdristig erklærte Preussen krig, sto nesten hele Tyskland samlet mot franskmennene. Frankrike tapte, og fikk store krigserstatninger. De var dermed ikke det naturlige valget som standardmynt lenger.
Den skandinaviske myntunion uten Norge
Når Frankrike ikke var aktuelt, måtte Norge bestemme seg. Skulle man knytte seg til den nye, tyske myntenheten? Ingen ville være først til å gjøre det. Tyskland var et nytt land man ikke kjente stort til. Det som uansett var sikkert, var at man sakte gikk over til gullstandard. Allerede i 1869 ble gullstandard foreslått, og i 1872 ble det igangsatt.
I 1872 ble det nedsatt en felles kommisjon for å få til en felles myntenhet. Denne kom frem til at hovedmynten skulle være en gullkrone, som skulle være 1/248 av en kilo fint gull. Dette tilsvarte to og en halv spesidaler.
Stortingets innstilling i 1873 var, til tross for fargerik debatt, både positivt til gullstandard, felles innveksling av hverandres mynter og desimalsystem. Det de ikke var enige om var nødvendigheten av fortgang. Dermed den skandinaviske myntunion greie seg uten norske kroner de første to årene.
Tiden ble brukt praktisk
Både Norge og Danmark hadde vært smarte i å satse på gull. De to land hadde vekslet inn sølvet sitt før Tyskland bestemte seg for selv å satse på gullstandarden. Etter at fastlands-Europas kanskje største økonomi, Tyskland, forlot sølvstandarden, falt sølvet drastisk. USA forlot også sølvstandarden omtrent samtidig.
Gullstandard betydde at Norges Bank måtte ha dekning i gull for alle sedlene de trykket. Slik kunne man veksle sedler inn mot gull og omvendt når man måtte ønske. Den praktiske overgangen til gullstandard gikk raskt. I 1874 besto nesten alt metallet som sikret seddelsirkulasjonen i Norge av gull.
Overgangen fra spesidaler og skilling til kroner og øre betydde en overgang fra tolvtallssystem til titallssystem. Inndelingen av spesidaler og skilling var vanskelig å bli klok på. I stedet for 10- og 20-skilling, var det 12 og 24-skilling. Det gikk åtte 12-skilling på en spesidaler. En stadig mer lesende og regnende befolkning satte mer pris på det langt mer forutsigbare titallssystemet – eller desimalsystemet. Og med en voksende borgerklasse og handelsstand, var desimalsystemet raskere å regne med.
På Stortinget ble det protestert, men i praksis begynte forberedelsene med overgang fra spesidaler til kroner i 1874. Da kom overgangsmynter med både gammel og ny pålydende verdi på 20-kronen, 10-kronen, femtiøren og tiøren. I 1875 kom også kronen i dobbeltvalør.
Endeliktet for den skandinaviske myntunion
Den skandinaviske myntunion ble altså til mest fordi det ikke fantes noen gode alternativer, og fordi Norge uansett måtte gå over til titallssystemet. Da hadde allerede blant andre Russland, Frankrike, Nederland, Sverige, Finland, Østerrike-Ungarn og Spania innført desimalsystemet i mynter.
Den skandinaviske myntunion gjaldt først bare mynter. Imidlertid ble det i 1894 bestemt at Norge og Sverige skulle godta hverandres sedler. Så, i 1901, ble Danmark med på seddelbytting. I perioden fra 1901 til 1905 var unionen på sitt mest velfungerende.
Myntunionen overlevde paradoksalt unionsoppløsningen, men det var kun i myntform, sedler ble det begrensninger i. Ni år etter ble første verdenskrig endeliktet. Sverige forlot gullstandarden i 1914, og forlot dermed også myntunionen. Omtrent samtidig stoppet Norges Bank å levere ut gull for sedler. De tillot i noen tidsperioder innveksling til gull fram til 1931, da vi gikk bort fra gull i sin helhet. Formelt var den skandinaviske myntunion i live fram til 1972, men praktisk var den avskaffet.
