Frederik IIIs 2 mark ble preget i Christiania av sølv fra Kongsberg. Det var Frederik IIIs første – og siste to mark. Den brøyt med den rådende tradisjonen ved at den ikke har kongeportrett.
Tiden under Frederik III var annerledes rent mynthistorisk. Vi fikk mye mer forseggjorte mynter. Da Frederik III var konge ble den første gullmynten siden Kong Hans’ tid preget i Norge. Generelt var myntene mye mer detaljer og det kunstneriske håndverk var mye høyere. Politisk greide Frederik å få Trondheims len med Trøndelag, Nordmøre og Romsdal tilbake, mens Norge mistet Båhuslen. I Danmark mistet han så vel Skåne som Halland.
Den portrettløse mynten
Det er i utgangspunktet Frederik IIIs far, Christian IV, som var mest populær blant de danske kongene i Norge. Blant myntsamlere rangeres ofte Frederik høyrere fordi han utnyttet mediet mye bedre. Frederik III hadde fine portretter på alle sine mynter, og mange hadde markant forskjellige motiver, slik at håret, haken og nesen varierte stort. Til tider hadde Frederik III kløftet, slank hake, av og til hadde han dobbelthake og noen ganger hadde han underbitt. Felles er det uansett at de var forseggjorte.
Ser man bort ifra den kortlivede firemarkmynten – bare utgitt i 1669, og nå regnet som en såkalt «mysteriekrone» – så er Frederik IIIs 2 mark den mynten støpt i Norge med høyest verdi som er uten portrett. I stedet for portrettet får vi initialene til Frederik, en F og en 3 snirklet flott i hverandre, og med en krone oppå.
Preget av Grünerløkkas far
Peter Grüner ble utnevnt til myntmester i Christiania i 1643, fortsatt under Christian IV. Han holdt til i Christiania, og han kjøpte også Nedre Foss Gård. Området rundt fikk navn etter eieren, Grünerløkka. Familien preget myntene av sølvet de fikk fra Kongsberg i hele regjeringstiden til Frederik III. Dermed ble alle Frederik IIIs 2 mark preget på familien Grüners private myntverk. Det lå der Myntgata nå ligger, rett ved Akershus festning.
En mark var verd 16 skilling, og det gikk seks mark på en daler. Slik sett var en mark i hyppig bruk i Christiania, og kunne ofte bli slitt. Å få tak i en av Frederik IIIs 2 mark i god stand er derfor ikke bare lett. Initialene F3 skal på en lite brukt mynt være tydelige på møtepunktene. Av og til ligger de over hverandre, og av og till spidder de hverandre. Reversen har en løve med svært elegant man, og et øksehode som varierer fra litt under til litt over munnen.
Selv uten det imponerende portrettet, er Frederik IIIs 2 mark et produkt av sin tid, den overveldende barokken. Det kan man også si om kongen.
Enevoldsherskeren og folkefavoritten
Frederik var innesluttet og taus, og en rak motsetning av sin far Christian IV. Riksrådet og de mektige svigersønnene til gamlekongen samarbeidet om å gjøre håndfestningen – kontrakten mellom kongen og riksrådet som definerte kongens makt – så vingeklippende som mulig. Imidlertid mislikte riksrådet og svigersønnene hverandre så mye at det endte med at svigersønnene forsvant fra politikken, en av dem med dødsdom hengende over seg om han returnerte til Danmark.
Da Frederik erklærte Sverige krig, ivaretok han en lang tradisjon mellom de to landene. Til tross for at norske styrker en kort stund gjenerobret Jämtland og voldte svenske sterk motstand i Båhuslen, sto de store kampene i Danmark, og der tapte Frederik III klart. I 1658 måtte han gi fra seg Trøndelag, Nordmøre, Romsdal, Skåne, Halland, Blekinge og Bornholm til Sverige.
Da svenskekongen returnerte tradisjonen og erklærte Danmark krig et år senere, kom Nederland med på dansk side som resultat av en forsvarsallianse, og ødela svenskenes blokade av København. Kongen nektet å forlate hovedstaden og var med og kjempet, noe som gjorde ham populær blant folket. Sverige mislyktes fem ganger i å ta Halden. I tillegg tok nordmennene tilbake kontrollen i Trøndelag. Svenskekongen døde, og da ble det fred. I fredsavtalen i København i 1660 ble Trøndelag, Nordmøre og Romsdal gitt tilbake til Norge, men svenskene beholdt Båhuslen. Bornholm ble dansk igjen.
Frederik IIIs nyvunne popularitet og enda en intern krangel i et maktapparat, denne gangen Stenderforsamlingen, gjorde at han allierte seg med nok til å kaste den strenge håndfestningen og erklære seg selv som eneveldig konge og Danmark-Norge som arvekongedømme. Han fikk ti år som eneveldig konge før han døde av sykdom, 61 år gammel.
