Hans Nielsen Hauge har endelig blitt minnet på en minnemynt. Jeg trodde aldri jeg skulle si det, men «endelig».
Først et lite hjertesukk: Det er overraskende hvor mye som er gøy som kan forklares på en kjedelig måte. Jeg var personlig et offer for dette da jeg ble lært om Hans Nielsen Hauge.
Hans Nielsen Hauge var mye mer enn en forkynner
På skolebenken (ja, vi hadde jo stol, da) og på Folkemuseet ble i min tid denne mannen beskrevet som en moralistisk mann som hatet lediggang og som strikket mens han gikk. Han forkynte Herrens ord selv om han ikke hadde lov til det. Beklager om jeg er direkte, men hvem i all verden er engasjert i det? En skjeggete gledesdreper som forteller folk at de ikke jobber hardt nok, og at lørdagsunderholdningen er å lese fra katekismen?
Men det ligger mye mer i Hans Nielsen Hauge enn det. For det første ble han født på Hauge gård i Tune. Kort sagt, han er særping. Av en eller annen grunn gir det en helt ny dimensjon til Hauge at han mente at han måtte «tælle og strikke med gån så at’n ikke ble dæssul» (altså gå og strikke med garn slik at han ikke ble lat).
Men kanskje like viktig var at man må vite hva han risikerte. Nå er det uproblematisk både å prate om religion og å gå hvor man vil. På den tiden (1796-1804) var det problematisk. Øvrigheten måtte vite hvor du skulle og hvorfor. Du fikk ikke prate om religion uten å ha utdannelse om det, og man skulle ikke snakke staten imot. Hauge brøt så mange lover at staten måtte gripe inn.
Nordlands fornyer
Nå var han mye mer enn bare en bråkmaker. Hans Nielsen Hauge jobbet hardt der han kom. Han var med på å sette i gang mange bedrifter, og ideen var at alle skulle delta og alle skulle dele overskuddet.
Vi stopper litt der. I en periode der økonomien var stort sett styrt av noen rike mennesker, var tanken til Hauge at alle skulle tjene på disse bedriftene. Ikke bare det, men hans egne bedrifters overskudd ble brukt til å sette i gang nye bedrifter! Hauge var ikke interessert i å bli rik, men i å hjelpe folk til å leve et bedre liv. Joa, et liv i Herrens nåde med hardt arbeid, men et liv like fullt et bedre liv. Og det gjorde de.
Særlig i Nordland gjorde han store endringer. Nordland har siden før vikingtiden hatt en lang tradisjon som handelsområde, men var ignorert i lang tid av danskene. Der de så fattigdom og nød, så Hauge muligheter. Han investerte med stort hell i bedrifter i Nordland.
Sånt blir man ikke populær av. Reisingen, forkynningen, det at han tjente penger «på religion» og generelt mishag mot ham gjorde at han ble kastet i kasjotten. Hardt arbeid og harde betingelser gjorde at hans helse ble dårligere. Han kjøpte seg en gård i Christiania og ble der da han slapp ut.
Hedret på mynt
Så ble han altså hedret på mynt i år. Mannen som skrev så mange bøker som solgte så bra at han nesten på egen hånd økte lesekyndigheten og -interessen drastisk. Som gjorde Nordland til et økonomisk sexy område. Som gikk, gikk, halve Norge på langs.
Mynten viser ham mens han går og leser på en bok. Han skal jo strikke, men det får være måte på utfordringer til gravøren. Det var originalt nok i fjor. Samtidig symboliserer boken nettopp det han står for: Frihet til å lære, lese, forstå og oppleve uten en øvrighet. Fri tilgang på bøker var på den tiden som nå en måte å rive seg løs fra etablerte sannheter og følelsen av at man selv ikke strekker til. Henrik Wergeland sa at «bokhyllen er en stige man kan bruke for å komme på nivå med sin likemann» eller noe i den duren. Og her skylder vi en stor takk til en pietist med tjukkere L-er enn tjukkeste Oslo.
