Gullets år, 1873, hadde en enorm betydning for Europas og Norges økonomi. Her er en rask gjennomgang
Sølvet unaturlig høyt
Før gull tok over, var det to verdisystemer. Det ene var den gammeldagse sølvstandarden, den andre den progressive bimetallismen. Sølvstandarden betydde at mynter var verdt sin verdi i sølv. Bimetallisme sa at det var et fast vekslingsforhold mellom gull og sølv på 15,5. Dermed var ett gram gull alltid verdt 15,5 gram sølv.
To land som satset på bimetallisme var Frankrike og USA. Bimetallisme fungerer bra så lenge de to edelmetallene har stabil verdi, men det hadde de ikke på 1800-tallet. Masse sølv ble hentet ut fra gruver, spesielt i USA. Det var dermed større tilgang på sølv enn prisene kunne forsvare. Dermed var det to sølvmarkeder: Statens og den reelle. Mange, særlig i USA, så sitt snitt til å selge sølv for gullpenger til staten. Dette førte til at staten gikk med store underskudd. Gullets år kunne knapt komme for tidlig for USA.
Frankrike tviholdt på myntunionen
Så hvorfor i all verden var det så viktig for Frankrike å holde på bimetallisme dersom den var økonomisk ufornuftig? På grunn av Den latinske myntunionen. Frankrike hadde selv nok av gullmynter, og kunne fint ha gått over til gullstandard.
Problemet var at de hadde en myntunion med andre land som Sveits, Italia, Hellas, Finland og Belgia. De enkelte landenes mynter fløt over landegrensene, enten i sølv eller gull. Men der Frankrike hadde en sterk økonomi, var de andre landenes økonomi langt svakere. Dermed tillot franskmennene at de andre landene også kunne betale i og garantere verdien for sine sedler i sølv. Frankrike ble her utnyttet av italienere og grekere som så sitt snitt til å spekulere.
Behov for stabil økonomi
Det er viktig å huske på at dette var en ekstremt viktig tid for verdensøkonomien. Selv om den industrielle revolusjonen hadde eksistert i mange år, var det bare relativt nylig at den hadde spredt seg fra Storbritannia til resten av Europa. Belgia startet, men Tyskland, Norge, Italia, Ungarn og en rekke andre land og områder opplevde en stor industriell vekst. Med økt produksjon kom økt handel. Og som oftest var det handel i store summer. Da ble det ustabile sølvsystemet for upålitelig. Gull fristet mer.
Interessant nok var det de tre landene som forble mest upåvirket av industrialiseringen, Spania, Østerrike-Ungarn og Russland, som også forble utenfor gullstandarden i 1873. Norge og Nederland skiftet riktignok først i 1875, men det var mer formalia enn stahet.
Tyskland erstattet Frankrike som sentrum
Selv om bimetallisme var en økonomisk vanskelig, hadde Frankrike et ess i ermet. De var Europas midtpunkt. Ja, fastlands-Europa, da. Storbritannia hadde bedre økonomi, men de var isolasjonister som holdt seg langt unna Europa. Frankrikes økonomiske evne var helt ekstrem. De hadde brukt svært kort tid på å betale tilbake gjelden etter Napoleonskrigene. De gikk også overraskende raskt fra økonomisk på felgen til å bli en økonomisk stormakt.
Men på 1860-tallet dannet det seg en ny stormakt rett øst for Frankrike. I 1862 gikk Preussen og Østerrike til krig mot Danmark og vant. Deretter, i 1866, gikk Østerrike til krig mot Preussen, og Preussen vant. Til slutt, i 1870, var det Frankrike som erklærte krig mot de tyske statene. Tyskerne ble samlet nesten ene og alene for å krige mot Frankrike. Tyskland vant krigen, og satte det de trodde var høye krav til Frankrike. Igjen brukte franskmennene kort tid på å betale ned gjelden, men den måtte betales i gull. Tyskland var nå både militært og økonomisk sterkere enn Frankrike. Dermed var ikke Frankrike en ledestjerne lenger.
Tyskland satset på gull – og Skandinavia fulgte etter
Gullets år kom ikke som et direkte resultat av at Tyskland vant. Det som fikk størst betydning var at Tyskland selv valgte å satse på gullstandard. På det tidspunktet var det bare Storbritannia og Portugal verdt å snakke om som hadde gullstandard. Det var Storbritannia som ble Tysklands rollemodell. Derfor erklærte Tyskland allerede i 1871 at de skulle gå over til gullstandard. De preget mynter allerede i 1872, men det var formelt i januar 1873 at de ble et gullstandard-land.
Norge, Sverige og Danmark hadde tenkt på å følge i Frankrikes fotspor med å lage en myntunion. Problemet var at de skandinaviske landene ikke stolte på sølv, og i hvert fall ikke på bimetallisme. Da tyskerne markerte at de ville satse på gull, var skandinavene raske med å investere i gull selv. Dermed var de godt forberedt på 1873.
USA tok oppgjør mot sølvgraver-lobbyen
I USA var politikerne lei av å bli holdt til gissel av de mektige sølvgraverne. For sølvgraverne var det god forretning i å grave ut sølv, ta det med til et myntverk, få det smeltet ned og å kjøpe gull for de nye myntene. Staten solgte dermed mer og mer gull for lave priser. Dette kunne ikke fortsette.
I april gullets år, 1873, innførte politikerne en ny myntlov. Nå måtte ikke staten lenger smelte om sølv de mottok til mynter. I realiteten ble også USAs dollar løsrevet fra sølvet ettersom staten ikke solgte gull for sølvpenger. Selv om de formelt var på bimetallisk økonomi, var de reelt på gullstandard.
Frankrike måtte bite i det sure eplet
Gullets år var ikke bare et godt år for gull. Det var også et dårlig år for sølv. Sølvprisene sank kraftig, og panikk spredte seg fra Wien og til Europa og senere USA. De landene som ikke hadde vært like forutseende som de skandinaviske eller fornuftige som Tyskland, begynte å få dårlig tid på å skaffe seg gull.
Frankrike hadde gull. Så lenge de hadde bimetallisme, hadde de også forpliktet seg til å selge gull mot sølv til et forhold på 1:15,5. Sølvverdien var imidlertid på kraftig vei ned. Franskmennene måtte dermed velge: Skulle de velge å holde på bimetallismen for unionens skyld? Eller skulle de redde sin egen økonomi? Det endte med at Frankrike ikke kjøpte sølv. Det betydde at de gjorde det samme som USA. Dermed var den store motstanden mot gullstandarden borte.
Gullstandarden ble den største myntrevolusjonen på den tiden, og muligens noen sinne.
