Bo Gunnarsson holdt et gripende foredrag om en av hovedgrunnene til at vi alle samler – undringen. Han trollbandt publikum i Norsk Numismatisk Forenings lokaler.
Selv om han omtaler seg som en amatørnumismatiker, er dette bare en formalitet. Gunnarsson har tatt opp det imponerende arbeidet til numismatiker Brita Malmer. Malmer var Sveriges første professor i numismatikk, og hennes verk om vikingmynter er banebrytende. Så det var ingenting å si på kunnskapen.
Det som imponerte mest ,var likevel engasjementet. Og et glimrende eksempel på at myntsamling ikke handler om å kjøpe de dyreste myntene.
Den stygge andungen
Utgangspunktet for foredraget kunne knapt ha vært vanskeligere. Temaet var et smykke av en relativt ordinær mynt. Gunnarsson hadde kjøpt det på en engelsk nettauksjon, og blitt skuffet da han fikk den. Kun tilfeldigheter gjorde at han i det hele tatt fikk den sjekket – som en gjentjeneste. Og det er her historien begynner.
Lang historie kort, det viste seg at smykket ikke var i bronse, som han trodde, men i sølv. Mynten det var snakk om var en miliareison av Basil I av Østromerriket. På den ene siden har den et kors, på den andre tekst. Gunnarsson pusset mynten med alle forholdsregler, og plutselig ble den ganske så pen.
Men så, ved en tilfeldighet, oppdaget han at det fantes andre slike brosjer. Faktisk var det en ved British Museum. Begge var høyst uvanlige, både med tanke på måten de var utformet på og materialet. Begge minnet om den legendariske Canterbury-brosjen. De var laget i sølv, også uvanlig. Det som var spesielt med Gunnarssons, var at det var et kors, og ikke et portrett. Og dessuten var den fra Østromerriket. Slike mynter var svært sjeldne i England. Vi vet også at den britiske ble funnet ikke i England, men i Roma. Husk det, det blir viktig snart.
Brosjen til Bo var nå ikke lenger en stygg andunge, men en vakker svane. Men historien ender ikke der.
Fortellingene skaper god myntsamling
Vi beveger oss nå inn på hypoteser og gjetninger. Likevel presenterte Gunnarsson gode argumenter for at mynten kom i engelsk eie rundt 927 – 928. Og det altså på høyst dramatisk vis.
Erkebiskopen av Canterbury, Wulfhelm, dro ned til Roma for å få sitt pallium. Pallium betyr rett og slett bare «kappe», men er et religiøst svært viktig plagg. Erkebiskopen kunne bare få det etter aksept fra paven i Roma. Dermed bar det til Roma for Wulfhelm, og det med penger, både til eget bruk og til paven.
Pave, ja. Dette var ikke et bra tidspunkt å være pave på. Dette er en periode som heter saeculum obscurum, eller «mørketida». Litt avhengig av når Wulfhelm kom til Roma og hvor lenge han var der, kan Johannes X, Leo VI eller Stefan VII ha vært pave. I bakgrunnen var det en mor og en datter som manipulerte situasjonen og fikk folk drept eller erstattet. Uansett hvem som var pave, fikk Wulfhelm sin pallium.
Han fikk sannsynligvis også litt mer. For kapper på denne tiden var stort sett festet med en brosje. Og her kan vi anta at han kanskje fikk med seg to brosjer. Den ene med bilde av en konge til kongen, den andre med bilde av et kors til erkebiskopen. Eller kanskje var begge brosjene gitt til kongen?
Ingen vet med sikkerhet hva historien til brosjen var. Dette er noe av sjarmen med myntsamling – det er mye spennende å oppdage. Men argumentene til Bo er gode og historien er inspirerende. Tenk hvilke skatter som finnes der man minst skulle ane det?
-06-.jpg){kind=link}