Franske franc har en lang og forvirrende historie. V tar en rask kikk på den fra ecu til euro.
Franske franc originalt et kallenavn
Det var få gullmynter i Europa til langt ut på 1200-tallet. På 1250-tallet begynte gullmynter å sirkulere i Firenze, og flere kom til andre steder i Europa. Frankrike hadde et håpløst utdatert myntsystem, så Ludvig IX tok i 1266 en avgjørelse. Han skulle prege store sølvmynter og gullmynter. Gullmyntene Disse viste Frankrikes våpenskjold med tre franske liljer, og mynten ble like godt kalt écu, eller «skjold». Deretter varierte gullmyntene en god del, med masse, denier, angel, chaisse og mye annet i gull. Det stabiliserte seg først i 1337. Ironisk nok var dette året da Hundreårskrigen startet.
Så, i 1360, dukket franske franc opp. Det som skjedde, var at Frankrikes konge, Jean II, ble fanget etter det katastrofale slaget i Crécy. Han ble holdt som gissel, og Frankrike måtte betale store summer for å få ham løs. Ikke alle var villige til det, og sønnen Karl måtte presse adelen. Til slutt ble det preget opp helt egne gullmynter. De portretterte kong Jean II ridende til hest. Dermed var Jean II fri på myntene, og kunne gjøre som han ville. Myntene fikk derfor navnet «franc», eller «fri» på norsk.
Det vanligste motivet var uansett en konge på trone eller stående på 1300-tallet. På 1400-tallet og fremover var våpenskjoldet og et kors med franske liljer rundt langt vanligere.
Kaotisk gullmynt
Nå dukker et lite problem opp. Frankrike ble til som et lappeteppe med egne relger for juridiske, geistlige og administrative inndelinger, gamle riker og nye utnevnelser. Økonomien var kaotisk, og det var vanskelig å fortsette å produsere gullmynter ettersom man ikke fikk inn like mye som man håpet. Det hjalp ikke at enkelte konger, spesielt Frans I, ga ut ecu i så forskjellige vekter at det er nær umulig å holde oversikt. Grafen under gir likevel en indikasjon på hvordan det så ut:
Mellom 1422 og 1614 kan det virke som om det knapt er noen forskjell, men det stemmer ikke. Forskjellen mellom franc fra 1483 og 1614 er på 0,28 gram. Preger man 100 mynter, er det 28 gram, eller nesten ni gullmynter. Skal man for eksempel handle med folk fra Firenze, vil de bli lurt dersom de godkjenner disse myntene. Og de gjorde ikke det, og ingen andre heller. Franc ble dermed stadig mindre populær. I 1641 ble franc mer eller mindre kastet ut av hele arrangementet.
Franske franc tilbake med revolusjonen
Gullmyntene hadde jo alltid det offisielle navnet ecu, men på folkemunne ble nå ecu brukt om sølvmynter. Gullmyntene ble etter myntreformen av 1641 omtalt som gull-Ludviger, eller Louis d’or. Ordet «franc» forsvant fra myntverdenen.
Helt til ett hundre og førtiåtte år etterpå. Da kom den franske revolusjonen, og med den var det å være fransk en hedersbetegnelse. Det ble forbundet med frihet, likhet og brorskap, av sunne politiske verdier og av moderne tankesett. Det tok imidlertid til 1795 at de gjorde et inntog i myntverdenen. Da var franc endelig blitt desimalisert, det vil si at det gikk 100 småmynter på dem. Disse het centimes, eller hundredeler. Det var først i 1804 at franc virkelig tok av, da Napoleon innførte dem.
Selv etter Napoleons fall ble franske franc videreført. De var enklere å bruke, de hadde en stabil vekt og det var noe flott og forutsigbart over dem. Francen overlevde to revolusjoner til, og kom styrket ut av den siste. For da Napoleons nevø, Napoleon III, ble keiser, innførte han like godt 100 franc. Dette var en stor og imponerende mynt, og den kom i en viktig del av fransk historie. Napoleon III hadde mange mangler, men han moderniserte Paris noe ekstremt. De skitne bakgatene ble fjernet, og de store boulevardene kom i stedet. Byen ble ren, lys, trivelig og ettertraktet. Kunstnere strømmet til, og Napoleon III selv ordnet det slik at flere av de latterliggjorte fikk sin egen kunstsalong. Her ble kunstretningen impresjonisme født, og fra da av ble Paris den kunsthovedstaden vi aller kjenner den som. Selv etter at Napoleon III rømte i eksil etter at Frankrike tapte stygt for Tyskland i 1870-71, strømmet det ut gullmynter.
Siste runde
Oppi det hele hadde altså Frankrike igangsatt en latinsk myntunion, som gjorde at franc spredte seg til Belgia og Sveits, og at man kunne bruke hverandres mynter over landegrensene. På sett og vis forutspeilet dette det som skulle erstatte franc – euro. I 1873 skiftet franc fra bimetallisk verdi til gullstandard. Motivene varierte. Napoleon III hadde seg selv med eller uten laurbærkrans, hans etterfølgere plasserte Grunnlovens skytsengel på mynten.
Første verdenskrig fjernet gullstandarden fra stort sett alle land. Dermed ble franc ikke lenger laget i edelt metall, men i billig metall med overført verdi. Det første som skjedde, var at franc drastisk sank i verdi. Under andre verdenskrig ble franc laget av aluminium av Vichy-regimet, som samarbeidet med nazistene. I 1960 ble like godt nye franc innført. De var verd 100 gamle franc, men selv de sank betraktelig i verdi.
På 1980-tallet og framover var franc relativt stabile. Likevel, da det gikk rykter om en felles valuta, hadde det engang så tapre navnet «franc» mistet mye sympati. I tillegg skulle de nye myntene visstnok hete ecu. Det sto for European Currency Unit, men het jo akkurat det myntene i Frankrike hadde hett i århundrer.
Franskmenn er ikke kjent for å takke nei til en god diskusjon, men likevel forsvant francen uten store problemer.
