Vi vet at vikinger ikke gikk med horn på hjelmen, at de var renslige og at de hadde et relativt likestilt syn. Men hvor mange av disse tingene visste du om vikingene?
History Channels fortelling om «The Vikings» har skapt stor interesse for vikingtiden. Ettersom den fortellingen baserer seg på en mytisk figur som kanskje ikke eksisterte, kommer vi ikke til å studere seriens historiske nøyaktighet utover å oppsummere med «ikke så verst».
Men hva med de mer etablerte historiene? Prøvde Knut den mektige å stoppe tidevannet? Var jomsvikingene krigerbrødre som kom forut for tempelridderne? Ble Norge samlet til et rike på grunn av en ærgjerrig og vakker kvinne? Eller er de for gode til å være sanne?
Knut den mektige trodde ikke at han kunne styre tidevannet
Knut den mektige er ikke så mye omtalt i Norge, men i Danmark og England er han godt kjent. Og mest kjent av historiene om ham er kanskje den der han prøver å stoppe tidevannet. Så kjent er historien at den er blitt del av engelsk dagligtale for lenge siden.
Historien i sin korteste variant er ganske enkel. Kong Knut ble hyllet som allmektig av hoffet sitt. Da satte han tronen sin ved stranden og beordret tidevannet å stoppe slik at føttene og kappen ikke skulle bli våte. Tidevannet stoppet ikke, og kongen ble våt både på føttene og kappen.
Historien er nedtegnet av Henry av Huntingdon på 1100-tallet. Han mente at Knut beviste at kongens makt var tom og verdiløs i forhold til Guds makt. Videre skriver Huntingdon at Knut den mektige la fra seg sin gullkrone på et krusifiks og aldri bar den igjen, «til ære for Gud den allmektige konge».
Andre tolkninger kommer til den motsatte konklusjonen. Her er Knut den mektige den arrogante kongen som lar makten gå til hodet på ham. Det er nok en god fortelling, men det er tvilsomt at en konge av Danmark, et land som nesten alltid er i spytteavstand til havet, skulle ha fått det for seg at han kunne kontrollere tidevannet. Mer sannsynlig er det at han skulle bevise et poeng. Mest sannsynlig er det nok likevel at alt er oppspinn for å få frem et poeng om Guds herlighet eller kongers arroganse.
Harald Hårfagre samlet ikke Norge på grunn av en ung kvinne
Fra barnsben av har mange lært at Harald Hårfagre var så forelsket i Gyda at han sendte sine menn til henne og ba om at hun skulle bli hans. Hun sa at han først måtte samle hele Norge til ett rike. Han lovet at han aldri ville klippe eller gre håret før han hadde lyktes.
Noe av denne historien lugger. For det første var han omtrent fjorten og hun tolv. Selv om man da gjerne hadde vært på vikingtur for første gang, var det langt fra forventet at man skulle planlegge å samle Norge for å tekkes ei ambisiøs jente. For det andre er det tvilsomt at han holdt håret og skjegget langt for å tekkes henne, når han var knyttet til minst 15 andre jenter som koner eller friller. For det tredje het det ifølge germansk overtro at styrken lå i håret, noe man også fant i Bibelens Samson.
Men om man ser bort ifra Gyda, hvor mye av Norge samlet han? Vel, Østlandet er svært usikkert, som vi har sett på tidligere. Og Nord-Norge var erobret av Håkon Grjotgardsson hadde erobret. De tok Trondheim sammen, og Håkon Ladejarl, som han nå ble kalt, la seg under Harald. Likevel kunne Harald neppe styre Nord-Norge uten Håkons hjelp. Mye peker på at dette var den egentlige prisen. Det var ikke en vakker kvinne, men kontroll over handelen av den verdifulle hvalrossen.
Jomsvikingene var neppe et krigerbrorskap
Ifølge ikke mindre enn seks forskjellige krøniker og en nesten samtidig tysk historiker, var jomsvikingene et krigerbrorskap som tok imot betaling for å kjempe for de høystbydende. Ifølge fortellingene holdt de til i Jomsborg i dagens vest-Polen. De hadde egne lover for hvordan de skulle oppføre seg. De skulle ikke flykte fra fienden, de skulle hevne hverandre, dele på krigsbytte, ikke ha koner i borgen og mange andre regler.
Problemet er at det høres nesten for godt ut til å være sant. Og ingen samtidige fortellinger om jomsvikingene fortelles. I tillegg er ordenens stifter, Palnatoke, en person det har gått mange fortellinger om. Han skjøt eplet av hodet til sønnen sin og sto på ski nedover en bratt bakke for å irritere kong Harald Blåtann. At han startet en røverbande passer litt for godt blant mytene om ham.
Det er også en ting til som er litt pussig – de tapte stort sett. Da det ble kamp mellom Erik Seiersæl og Styrbjørn Sterke, dro Styrbjørn til Jomsborg og beseiret dem. Han tok over dem og dro tilbake til Sverige for å bekjempe Erik, men Styrbjørn og jomsvikingene tapte. Dette var tidlig på 980-tallet. I 986 var jomsvikingene med for å beseire Håkon Jarl, og nok en gang tapte de. I slaget ved Svolder skal jomsvikingene ha vent Olav Trygvasson ryggen og støttet hans fiender. Jomsvikingene, som var sterkt åsatroende, skal ha hatt store problemer med den norske kongen. Skjønt, Olav Trygvassons motstander Svein Tjugeskjegg var også kristen.
Jomsvikingene virker derfor heller som en god fiende å ta med i historiene sine enn et fryktet krigsbrorskap.
Nesten alt om Eirik Blodøks er tvilsomt
Mens Eirik Blodøks’ far Harald Hårfagre har mange historier etter seg, er det litt verre med Eirik Blodøks. Det er i og for seg historier om ham, men disse spriker i alle retninger. I stedet for å gå gjennom en mosaikk av dem, prøver vi her å gi alle rett. Dette blir med andre ord selvmotsigende.
Eirik Blodøks var den eldste sønnen til Harald Hårfagre. Det vil si, var ikke sikkert den eldste, men den eneste som var dronningsønn. Han var sønn av dronning Ragnhild den mektige, som var datter av kong Erik av Jylland som kanskje ikke eksisterte.
Eirik fikk uansett posisjon som overkonge over de andre sønnene til Harald Hårfagre. Dette var en fornuftig løsning og samtidig en kaotisk løsning med motstridende mål. Målet var fred og samling, og det medførte krig og splittelse.
Eirik måtte dermed samle Norge mot opprørske brødre, eller så drepte han dem i blodtørstig ånd. Han ble kalt Blodøks, og når vikinger omtaler deg som Blodøks, er du ganske tøff. Kallenavnet fikk han fordi han drepte brødrene sine, eller fordi han utmerket seg da han gikk på tokt.
Han var gift med Gunhild, som var en høvdingdatter fra Hålogaland som ble oppfostret av samer og lært magi. Alternativt var hun datteren av Gorm den gamle som samlet Danmark. For øvrig er selv listen over barn de Eirik og Gunhild fikk usikker, og det i en tid der slektskap var viktig.
Kort sagt, det man med sikkerhet kan vite om Eirik Blodøks er at han kranglet med brødrene sine og drepte flesteparten. Og forfatterne av de to viktigste kildene om ham, Eigil Skallagrimsson og Snorre Sturlasson, mislikte ham sterkt.
De aller fleste gode siste ord
Når man har som jobb å underholde og har et omtrentlig forhold til historiefaglig etikk, er det klart at man smører på for gamle kjente. Og noe av det som virkelig slo an, var lakoniske kommentarer før man dør. Generelt sett er det utrolig hva folk rekker å si når de burde ha vært døde for lengst.
- «Godt har kongen fødd oss, ennå er jeg feit om hjerterøttene». Sagt av Tormod Kolbrunarskald. Han skal ha sagt det da han dro pilen ut av brystet rett før han døde. Med pilspissen kom en bit av hjertet. Så han var nok død før han kom på kommentaren.
- «(Det får dere finne ut selv, men) det vet jeg, at spydet hans var hjemme». Sagt av Torgrim Bonde. Dette er fra Njåls saga, Gissur Kvite ville vite fra Torgrim Bonde om Gunnar fra Lidarende var hjemme. Torgrim hadde da blitt spiddet med spyd, falt ned fra taket til Gunnar og kravlet seg bort til Gissur.
- «Sånne spyd med brede blad er mye i bruk nå for tiden». Kanskje vår favoritt. I Grettes saga kastet Grette et spyd mot den ukjente ridderen uten å se hvem det var. Det var broren hans Atle, og da Atle så spydet, kom han med den berømte kommentaren før han døde. Selvfølgelig sa han det ikke, men det er en god historie. Men som Grettes saga også sier: «En fortelling er bare halvveis fortalt om bare én har sagt det».
Når det er sagt, er det mange gode sitater knyttet til både Håvamål og Heimskringla. Selv om de ikke var sagt av disse personene, er det god skaldekunst.
