Mange av kongene av Norge har markert seg på en eller annen måte. Enkelte av dem har imidlertid gått så kraftig under radaren at man knapt tror de har vært norske konger. Vi ser på de mest obskure og ukjente norske kongene.
I denne oversikten ser vi naturligvis bare på norske konger, ikke på jarler. I tillegg må de ha vært myndige konger av Norge i minst tre år. Medkonger og uoffisielle konger som Håkon Toresfostre eller Øystein Magnusson er ikke blant kongene av Norge vi kommer til å se på. Dette betyr at vi hopper over mesteparten av borgerkrigstiden.
Harald II Gråfell (961-70) – på tronen med dansk nåde
Harald II Gråfell er kanskje den mest kjente av de vi nevner her. Han har jo kallenavn og greier. Samtidig er det ikke kjent så mye rundt ham.
Harald II, den første som fikk ordenstall, var konge sammen med brødrene sine, men han var en slags «overkonge». Faren deres var Eirik I Blodøks, en konge som er kjent for å styre med hard hånd. Da han ble jaget bort av sin lillebror, Harald IIs onkel, Håkon den gode, ble sønnene med på å ta tronen tilbake. Det gikk dårlig. Håkon den gode var langt flinkere med diplomati og krig, og Eirikssønnene fikk juling.
Til slutt døde Håkon den gode, og Eirikssønnene ble konger med Harald II som den eldste av dem. Sagaene er deretter svært sparsommelige med informasjonen om Gråfell. Han og sønnene var noen kløppere til å gå på vikingtokt, men de satt på danskekongen Harald Blåtanns nåde. Den tok slutt i 970, da Harald II Gråfell yppet seg. Blåtann svarte klart og beseiret Gråfell og drepte ham i slag.
Hvorfor er han ukjent? Vi har det igjen: Kranglet og tapte mot Håkon den gode, dro på vikingtokt, kranglet og plyndret og tapte mot Harald Blåtann. Blant kongene av Norge som gjorde inntrykk, er han naturlig i nedre halvdel.
Eirik II Magnusson (1280-99) – prestehateren som likte prester
Eirik Magnusson (1280-1299) har en veldig viktig numismatisk posisjon. Han var den første som fikk riksvåpenet på norske mynter. Og der stopper langt på vei hans resultater.
Eirik var ikke den sterkeste og viktigste kongen. Han ble konge som tolvåring, og Norge ble styrt av et råd med adelige, med Eirik som gallionsfigur. Han ble enkemann da han var 15, og falt av hesten og ble vanfør. Ikke en særlig lykkelig kongegjerning.
Så hvorfor fikk han tittelen «prestehater»? Vel, rådet, bestående av adelige, ville ikke gi all den makten som Eiriks far Magnus Lagabøte hadde gitt dem. Dette medførte en krangel, og kirken ga den unge gutten skylden. Dermed ble han Eirik Prestehater. Personlig er det lite som peker på at han hadde noe annet enn stor respekt for prester og biskoper.
Eirik, i det minste rådet hans, kranglet også med danskene og hanseatene, uten at det ga noen gode resultater.
Hvorfor er han så ukjent? Vel, han faller litt mellom stolene. Han er ikke så kjent som faren Magnus Lagabøte, og han når heller ikke opp til lillebroren Håkon V Magnusson. Han har kanskje det kuleste kallenavnet av alle kongene av Norge, men det holder ikke.
Christoffer av Bayern (1442-48) – tyskervennlig tysker
Noen konger er ukjente for folk flest, Christoffer er ukjent for de fleste historikere. Nøyaktig hva han gjorde er faktisk ikke helt klart. Norske mynter preget han i hvert fall ikke.
Christoffer ble i en viss fart konge av Danmark (1440), Sverige (1441) og Norge (1442) for å hindre at onkelen, kong Erik av Pommern, lagde for mye bråk. Erik hadde blitt avsatt, og var nå fulltidssjørøver. Christoffer lyktes i noen grad med å roe ham.
Han lyktes imidlertid ikke med stort i Norge. Nordmennene slet med de altfor mektige hanseatene. Christoffer lovet å hjelpe til, men han gjorde det motsatte. I tillegg fikk han inn en haug med tyskere i hoffet. Han likte fester mer enn styre. Dette passet fint for danskene, mens svenskene mente han var en drukkenbolt og en ubrukelig konge.
Hvorfor er han så ukjent? Det er ikke en mangel på festglade drukkenbolter blant kongene av Norge. Når vi legger til at han stort sett ikke fikk til noe annet enn å svekke Norge, er det klart at han ikke ble nevnt i lystige lag i ettertiden.
Frederik I (1524-33) – machiavellisk snik
Nå er vi de første til å innrømme at det er en haug med Frederik-er og Christian-er som kommer på en fjøl. Samtidig er flere av dem viktig for Norge. Christian III gjorde Norge til et lydrike, Frederik II fikk bygget Fredrikstad, Christian IV kan vi snakke i evigheter om og så videre. Frederik I er mindre kjent for de fleste.
Og det er egentlig litt pussig, for Frederik I var en vidunderlig banditt. Religionsstriden sto sterkt i Danmark da han holdt på, og han satte opp adelsmenn mot hverandre. Ved å svekke dem og selv å forbli «nøytral», lyktes han å bli mektig. Han utnevnte seg selv til konge av Norge uten å bry seg om formalia om at Riksrådet skulle gjøre det.
Siden han valgte protestantismen, ble det erkekatolske Norge (selv da var vi sta mot forandringer) alltid skeptiske mot ham. Frederik I ble aldri kronet i Norge, og han besøkte ikke landet engang. Frederik I var smart, og gikk bare så langt i Norge at det ikke ble fullt opprør.
Rent myntmessig fikk han preget noen skilling og hvid-er, men disse er svært sjeldne.
Hvorfor er han så ukjent? Godt spørsmål! Rent politisk var han usedvanlig dyktig og flink til å få til resultater. Han bør fremsnakkes mye mer. Han er ikke blant de mest kjente kongene av Norge, men han er blant de mest fascinerende.
Carl XIII (1814-18) – senil surrebukk
Først og fremst, Karl 2 eller Carl 13. Svenskene skriver konsekvent Karl med C. Og ordenstallet i Sverige er hakke sprøtt. For å få det svenske kongehuset til å stamme fra judeerne, ble det diktet opp en historie om en haug med mytiske konger. Derfor finnes egentlig ikke de første seks Carl-kongene.
Carl XIII selv var, i mangel på bedre ord, ubrukelig. Han var pompøs og full av ambisjoner som ung, men manglet evnene til å få dem gjennomført. Nå var han uansett ikke gitt makt, og da han tok den selv da broren ble drept, ble han styrt av mer handlekraftige herrer. Han var alltid riksforstander for sin nevø, Gustav IV.
Gustav IV viste seg som enda mer udugelig, og da han tapte Finland i 1809 ble han avsatt. Carl XIII ble tilbudt tronen. Kort tid etter fikk han slag, og hentet seg aldri inn. Fra 1810 av var det Jean Baptiste Bernadotte, eller Carl Johan, som styrte i praksis.
Hvorfor er han så ukjent? Han ble norsk konge i 1814, da han hadde lite eller ingenting å bidra med. Riktignok fikk han preget mynter, men dette var heller Norges Banks innsats enn hans. Carl XIII gjorde ingenting i Norge, og er glemt av en svært god grunn.
