Visste du at mange land laget kopier av andre lands mynter for å ri på suksessen?
Det er vanskelig å vite når det egentlig begynte. Vi vet at kelterne kopierte mynter av grekerne og romerne. Vi vet også at saksere kopierte svært pinlige varianter av den berømte solidus. Det som er spennende, er at det faktisk handler om noe helt annet enn det man skulle tro.
Fake mynter med samme verdi
Fra myntenes begynnelse og fram til omtrent første verdenskrig var en mynt verd det metallet den var preget av. Dermed var en sølvmynt på 29 gram sølv verd 29 gram sølv og så videre. Ettersom sølvprisen var relativt stabil og gullprisen nesten helt stabil, var myntverdien stabil. Så hvorfor i all verden kopierte en myntherre et annet lands mynter?
For å få det ut av verden, når vi sier «fake», mener vi ikke falskmyntneri. Det vil si, det var ikke mynter som hadde mindre sølv eller gull enn de skulle ha. Tvert imot var legeringen nøyaktig lik mynten de prøvde å kopiere. Motivet var også likt nok til at de fleste ikke så forskjell, men distinkt nok til at de som så etter, ville gjøre det. Alt dette var del av en snedig plan.
Det handlet om lån av ære
Det hele handler om å komme inn på markedet. Gode bankierer og handelsmenn visste godt hvor mye gull man kunne finne i en mynt, og de sjekket fra tid til annen gullinnholdet. Dette var allmennt kjent for alle som drev med mynter. Samtidig var det ikke alle som kunne sjekke gullverdien. De stolte på ryktet en mynt hadde.
Og her kommer altså poenget. Dersom en mynttype har i flere hundre år levert konstant samme vekt, samme legering og dermed samme gullvekt, trenger man ikke sjekke dem. Alle aksepterte for eksempel østromerske solidus-mynter eller arabiske dirhem. Det var sannsynligvis hovedgrunnen til at den angelsaksiske kong Offa av Mercia preget arabiskliknende gullmynter på 700-tallet. På 1500-tallet var det Nederland som preget kopier av spanske gullmynter. For ordens skyld preget de hundre år gamle gullmynter. De nye escudos-myntene hadde for mye gull i seg, så nederlenderne preget myntene som veide omtrent like mye som en dukat i stdet.
Ekte fake og ærlig tyveri
To problemer dukker naturligvis opp. For det første, hvordan skal man komme på markedet med andres mynter? For det andre, skaper ikke dette en internasjonal krise? For å svare begge med en gang, nei. Grunnen var at det som oftest sto klart på mynten at dette var en fake. For eksempel sto det ikke et knyst om Muhammed på Offas mynter, og det var dessuten dårlig arabisk for de som kunne det. Nederlenderne som kopierte de spanske myntene, la ofte med en bokstav, for eksempel C for byen Kampen. Kunne man lese, kunne man lett se forskjellen.
Og det var knepet. De som veide, smeltet om og undersøkte myntene skjønte fort at for eksempel Nederland hadde rent mel i posen. De hadde ingen problemer med å levere dem ut til handelsmenn, som igjen sendte dem videre. Dermed var disse false myntene en slags prøveperiode før de «ekte» gullmyntene kom.
Interessant nok var Nederland også offer for denne behandlingnen, da det også dukket opp russiske kopier av de nederlandske dukatene. De, derimot, var så gode at man må være ekspert for å se forskjell.
