Hva er en mynt verd? En filosofisk betraktning om mynter, inflasjon og kjøpekraft.
Verdi er et vanskelig begrep. En mynt er for eksempel til enhver tid verd det minste en person er villig til å selge den for og en annen er villig til å betale for den.
For noen er femti øre lommerusk, for andre er det en vakker mynt som mangler til samlingen. For de oppvokst på åttitallet er femti øre nesten ensbetydende med tyggegummien Bugg, og dermed nostalgi. Femti øre er både et kulturminne og en ubetydelighet samtidig.
Kjøpekraft – inflasjonen som skillemyntens svøpe
La oss se på femtiøren i ren kjøpekraft. I 2011 ble det besluttet at femtiøren skulle fjernet ved årsskiftet. Det var ikke behov for den. Folk lot den som oftest ligge igjen. Dermed forsvant den fysiske representasjonen av skillemynt.
Hundre år tidligere kunne man få en halv kilo oksekjøtt av god kvalitet for femti øre. Eller man kunne få en liter melk og en kilo hvetemel. Inflasjonen har for å si det beskjedent vært merkbar. Nå må man betale 200 ganger så mye, 100 kroner, for like mye oksekjøtt. Melk og mel er billigere, men det kan fort være at du må betale åtti ganger så mye for det nå som i 1911.
Ører har nå beskjeden betydning. Betaler man med kontanter, rundes det automatisk ned eller opp avhengig av hvilken side av 50 man er på. Betaler man med kort, trekkes nøyaktig beløp. Ironisk nok lever altså ører i beste velgående i det kontantfrie samfunn.
Myntverdi – tilfeldighetens marked?
Femtiøren fra 2011 er altså ikke verd stort, mens femtiøren fra 1911 kunne betale for omtrent 100 kroner i kjøtt eller førti kroner i melk og hvetemel. Samtidig er det beskjedent i forhold til ren myntverdi. Ifølge myntkatalogen Norges Mynter 2018 er en femti øre fra 1911 selv i dårlig stand verd over det dobbelte, og en i usirkulert stand kan gå for hele 4500 kroner. Til sammenlikning ligger femtiøren fra 2011 på mellom 3 og 5 kroner, avhengig av om det er feilpreg på den.
Og hvordan får myntene en slik verdi? Som oftest handler det om hvor mange som finnes av mynten. Dette kan igjen ha en sammenheng med hvor mange som lages av den. Men det handler ikke bare om det. For eksempel ble det laget 200 000 eksemplarer av femtiøren fra 1911. Tiøren fra 1927, derimot, ble det laget i over to og en halv gang så mange utgaver av, 526 000 eksemplarer. Den er over dobbelt så mye verd ifølge katalogen i usirkulert stand.
På en måte er det logisk. Tiører har lett for å falle mellom sprekker, forsvinne i små hull i lomma eller på annen måte forsvinne. Men likevel er det altså slik at en usirkulert tiøre er verd 10 000 kroner. Usirkulerte tiører har knapt vært i lommer eller i sprekker. De er godt tatt vare på av banker eller samlere. Akkurat som andre mynter i usirkulert stand. På tross av dette, er den verd omtrent ti tusen.
Materialet bedrar – sjeldenheten betyr alt
Tiøren fra 1927 er for øvrig laget av kobbernikkel. Femtiøren fra 1911 er laget av sølv. Likevel er kobbernikkelmynten mye mer verd enn sølvmynten i dette tilfellet. Den svært sjeldne 20-kronesmynten i gull fra 1883 blir i myntkatalogen verdsatt til hele 350 000, mens en mynt som er åtte år eldre koster langt mer beskjedne 12 500, bare litt mer enn tiøren fra 1917. Til sammenlikning måtte en kjøper betale hele 2 millioner kroner for en spesidaler i sølv fra 1861. For ordens skyld har sistnevnte mynt omtrent 25 gram sølv, mens 20 kroner i gull har om lag 8 gram gull.
Og det er nettopp dette som er så spennende, så fascinerende og så uforklarlig med samling. En pen og skinnende gullmynt kan være like mye verd som en beskjedent utseende tiøre. Enkelte er mer opptatt av å ha alle tiørene under Haakon VII enn en flott rokokkostil reisedaler fra Christian VII. Og det til tross for at tiøren da den kom ut bare kunne skaffe deg 37 gram oksekjøtt.
Bugg kom først i 1978. Tretten år senere forsvant tiøren.
