Visste du at Samlerhuset har hatt en kåring av Norges nasjonalmaleri? Et overveldende flertall stemte fram sin favoritt, og det ble en kjær vinner.
Til sammen 5513 stemte på hvilket maleri de mente var Norges nasjonalmaleri. Halvparten av dem stemte for «Brudeferd i Hardanger» av Tidemand og Gude. Det var mer enn tre ganger så mange som de som stemte på nummer to, Oscar Wergelands «Eidsvold 1814».
Norges nasjonalmaleri ble til kunstbarrer
Både «Brudeferden i Hardanger», «Eidsvold 1814», «Soria Moria», «Skrik» og alle de andre kandidatene ble foreviget på kunstbarrer. Kunstbarrene er laget i bronse og belagt med 99,9 % gull. Enda de kan framstå bare som ornamentale, er barrene faktisk mynter. De har verdien 2 dollar og er utgitt på Niue. Niue er for øvrig en øy underlagt Kongeriket New Zealand, sammen med New Zealand og Cookøyene. Derfor har myntene Elizabeth IIs hode på baksiden.
I tillegg til myntene, ble det også laget en medalje med Edvard Munchs «Solen» med sølvbelegg. Motivet inngikk ikke i konkurransen, da malerne bare fikk ett maleri hver – Adolph Tidemann unntatt, han fikk halvannet.
Vinnerbildet ble til et teaterstykke – og parodiert
Bildet «Brudeferd i Hardanger» har en litt merkelig historie. Det ble, som mange malerier, ikke malt i Norge. Hans Gude og Adolph Tidemand hadde møttes i 1843 i Lusterfjorden, men dro begge til Düsseldorf. I 1847 begynte de på maleriet, som de fullførte i våren 1848. Hans Gude malte en norsk fjord etter hukommelsen.
Adolph Tidemand har malt en rekke mennesker, der særlig de 10 i den første båten er tydelige. Bruden har en gullkrone, brudgommen – antar vi, hilser med hatten og en mann gjør klar til å skyte salutt til brudeparet. Alle er i lokale penklær, og med en majestetisk fjellheim som omkranser fjorden i bakgrunnen. Et mer nasjonalromantisk bilde kan man knapt tenke seg.
Det hindret ikke at det ble populært også i Düsseldorf. Det ble satt opp et såkalt tableau vivant av maleriet. Det var et festlig teaterstykke som spilte ut et maleri. Det ble ifølge Tidemands egne notater en stor suksess. Et tilsvarende stykke ble satt opp i Kristiania med Ole Bull blant de som framførte og komponist Halfdan Kjerulf, om mulig til enda større suksess.
Mot slutten av 1800-tallet ble imidlertid maleriet kritisert for å ha vært for romantisk i en tid der realisme var enerådende. Det ble rett og slett for polert og pent for mange. Eventyrtegneren og -maleren Theodor Kittelsen laget sin egen versjon, muligens basert på egne erfaringer med bondebryllup.
Nasjonalt krever sitt
Enda «Brudeferd i Hardanger» ble den klare vinneren og Norges nasjonalmaleri, er nok fjerdeplassen i kåringen, Edvard Munchs «Skrik» mest kjent. «Skrik» var en nyvinning innen maleri, og er beskrevet som «kanskje den nest mest ikoniske menneskefiguren i vestlig kunst etter Leonardo da Vincis «Mona Lisa»».
Samtidig er ikke bildet, som skal personifisere naturens skrik, nødvendigvis et nasjonalt samlingspunkt. Det provoserer, overrasker, skaper følelser og på mange måter lykkes i alt et godt maleri skal. Det er et svært godt stykke håndarbeid som var forut for sin tid. Samtidig er det vanskelig å si at et angstskrik fanger den norske folkesjelen. Kanskje det er derfor «Skrik» bare kom opp på fjerdeplass?
Andreplassen er langt mer norsk. Oscar Wergelands «Eidsvold 1814» fanger hendelsen da Norges grunnlov er ferdig skrevet. Maleriet er fullført 70 år etterpå, og Wergeland har tatt seg friheter med landskapet, men klær og ansikt er trofast mot tiden. «Vinternatt i Rondane» av Harald Sohlberg tok tredjeplassen. Femteplassen gikk til maleren som parodierte «Brudeferden», Theodor Kittelsen, og hans «Soria Moria». Eller «Langt langt borte saa han noget lyse og glitre», som det egentlig heter. Både Sohlbergs og Kittelsens malerier er også nært knyttet til folkeeventyrene.
Godt spredt innen norsk malerkunst
Nettopp siden hver maler bare fikk ett maleri, ble det noen malerier som ikke kom med. Kittelsens skumle maleri «Nøkken», J.C. Dahls majestetiske «Fra Stalheim», Peder Balkes «Fyr på den norske kyst», Harriet Backers «Barnedåp i Tanum kirke» og Christian Krohgs «Kampen for tilværelsen» var blant maleriene som bare ble nest best. I tillegg var utvalget alt annet enn lett. Nikolai Astrup, Halftan Egedius, Christian Skredsvig og Fritz Thaulow var blant malerne som ikke kom med.
Stilskiftet er godt tatt med. Det eldste maleriet som kom med var vinnermaleriet fra 1848. Det yngste var «Vinternatt i Rondane» fra 1914. Fem av de tolv maleriene ble malt innenfor en treårsperiode. Likevel er det stor variasjon mellom dem. Backers «Blått interiør» viser at hun var tydelig inspirert av impresjonismen og dens vekt på lyssetting. Christian Krohgs realistiske malestil skiller den skarpt fra nasjonalromantikken. Og ikke minst var Edvard Munchs symbolisme en sterk pådriver for den senere tyske ekspresjonismen. Til slutt tar Harald Sohlbergs nyromantiske stil oss tilbake til naturen, om enn ikke upåvirket av maleriene før.
Å velge en favoritt blant disse var ikke lett. Men likevel framsto altså ett maleri som folkets uslåelige favoritt.
Svarene fordelt på bildene i prosent
