Verken antoninianus eller Balbinus er nevnt spesielt ofte når man snakker om Romerrikets problemer. Men kombinasjonen kan ha vært dynamitt.
Et rike fungerer ikke på lover og soldater alene. Man må ha økonomien i orden. Og da er tillit en vesentlig del. Og her hadde mange keisere mye å lære om romersk stahet.
Antoninianus var mynten ingen trengte
I Romerriket var en mynt verd sølvet i den. Det var derfor ikke spesielt populært da Nero begynte å redusere sølvinnholdet i hovedmynten, denarius. Likevel fortsatte dette stadig mer. I år 215 var det langt mindre sølv i en denarius enn det pleide. Muligens derfor fikk keiser Caracalla det for seg at han kunne prege en to-denarius i stedet for en denarius. Mynten var bare litt større enn en denarius, og kunne lett forveksles med en. Derfor lot Caracalla seg avbilde med en takkekrone. Takkene var lange og lette å få øye på.
Nøyaktig hva denne mynten het, er usikkert. Kanskje bare todenarius eller kronedenarius. Det vi vet, er at moderne forskere bestemte seg for å oppkale mynen etter keiseren. Og keiseren het egentlig Marcus Aurelius Antoninus. Caracalla var bare kallenavnet hans fordi han likte å gå med en gallisk hettegenser. Dermed ble mynten en antoninianus.
Fra begynnelsen av ble dette en svær upopulær mynt. For selv med sølvinnholdet lavt på denarius, var den nye mynten usedvanlig upopulær. Folk ville ikke ta den imot, og man måtte ofte betale mer i antoninianuser enn i denarius-mynter for samme vare. Dette førte igjen til at folk rett og slett sparte denariusene sine og kvittet seg med de nye myntene. Dette, med at dårlige mynter tar over mens gode mynter forsvinner fra markedet, kalles Greshams lov.
Balbinus’ desperate trekk
Antoninianus fortsatte i Severus-dynastiet etter Caracallas død under Elagabalus. Hans etterfølger, den langt mer kompetente Severus Alexander, valgte rett i å fjerne mynten. Fra år 222 til 238 var antoninianus-mynten borte. Men så skjedde noe svært alvorlig.
Men først må vi hoppe tilbake til år 235. Da var keiser Severus Alexander på besøk i Moguntiatum (dagens Mainz), og generalene stakk ham ned, litt som senatorene drepte Cæsar. Ny keiser var, ifølge soldatene, Maximinus Thrax. Thrax var ikke en anerkjent person i Senatet, og de ignorerte ham stort sett. I år 238 fikk de Gordianus og sønnen Gordianus II til å bli keisre, men de ble drept av tropper lojale mot Thrax med en gang. Maximinus Thrax så på dette som en provokasjon, og begynte å marsjere mot Roma. I desperasjon utnevnte Senatet de to senatorene Pupienus og Balbinus til keisere. De hatet hverandre, for øvrig.
Pupienus marsjerte mot Maximinus, mens Balbinus måtte ordne en hovedstad i opprør. Dette krevde mye penger. Balbinus brukte da det gamle trikset med antoninianus. Myntene var så lave i sølvinnhold at de sannsynligvis ville ha kvalifisert som billon – mindre enn 50 % sølv. Balbinus var keiser i 90 dager, og ble dratt naken ut i gatene før han ble drept av sine egne livvakter. Likevel kastet hans styre store skygger over Romerriket.
Førti år med kaos
Mynten ble brukt lenge etter Balbinus. Under hans etterkommer, Gordianus III, forsvant denarius, i det minste i sølv. Denne nye mynten tok over. Den fikk stadig mindre sølv. På 240-tallet var det 40 %, på 250-tallet 30 %. Ingen ville gi fra seg sølvmyntene sine, og det var uansett ikke nok sølv til de mange keiseremnene som kranglet mot hverandre. Romerriket, det mektige og ustoppelige riket som kontrollerte den kjente verden, hadde mange kriger og ingen penger.
Balbinus skal ikke ha all skyld. Det utstabile systemet som gjorde at generaler kunne erklære seg som keisere var hovedproblemet. Uansett så Romerriket ut til å ryke. På 270-tallet ble også mynten som skapte så mye kaos selv fjernet. Da var det knapt sølv i den. Man hadde sinte soldater, en utarmet befolkning og mange høvdinger.
Bronsemynter for det meste tok over en stund. I 284 tok Diokletian over, og så fulgte myntreformer. men først under Konstantin den store kom mynter tilbake slik de var. Sølvmynter var nesten ikke å oppdrive, men gullmyntene kom sterkere tilbake.
