Aldri mer! Dette var budskapet da frihetsfølelsen hadde lagt seg. Vi hadde kjempet oss gjennom fem harde år, og vi hadde lært. Vi kunne aldri gå tilbake til slik det var.
Før andre verdenskrig var det en spent stemning i Norge. Streiken ved Norsk Hydro i 1931 var så anspent mellom politi og streikevakter at forsvarsminister Vidkun Quisling sendte inn forsvaret. Det resulterende håndgemeng, Menstadslaget, viste Norge at vi var delt. Dette var kanskje det mest dramatiske, men langt fra den eneste eksempelet. Norge var delt mellom borgere og arbeidere i alt fra 17. maitog og idrettsforeninger til høyskoler.
Det kom et skip til Drøbak
Kriseforliket skulle løse det hele. Bondepartiet, et nominelt borgerlig parti, samarbeidet med Arbeiderpartiet for å skape fred. By og land, hand i hand, het det. Det ble ingen større suksess. I 1940 var man svært usikre på hvordan det kom til å ende.
Norge var håpløst ute av stand til å forsvare seg. Leksen etter første verdenskrig, der Norge uansett var nøytralt, så ut til å være at man skulle bygge ned hæren. Offiserer ble uglesett i sosiale kretser, og man satset på en fredelig og pasifistisk innstilling. Selv da mange land valgte en militaristisk og diktatorisk styreform, var Norge passive og håpløst utdaterte. Hvis vi skal lete etter opprinnelsen til «aldri mer», er nok dette et godt sted å begynne.
For vi hadde knapt fly, og de vi hadde var utdaterte. Stridsvogner var heller ikke del av forsvaret. Da Blücher snek seg inn i Oslofjorden natt til den niende april 1940, var ingen klare med noen spesielt gode løsninger. Kun en handlekraftig oberst ved navn Birger Eriksen hindret at både konge og regjering ble tatt på sengen av angrepet.
Lærte raskt: Aldri mer
En av de mest underkommuniserte delene av norsk krigshistorie er hvor raskt vi våknet. Glemt var gamle stridigheter. Glemt var forakt for militæret. Glemt var sympati for tysk antikommunisme. Nå var vi samlet.
Som vanlig var det én nordmann som var mer norsk enn oss alle. Han hadde ikke satt sine ben i Norge før han var 32 år, og da først etter en folkeavstemning. Han het opprinnelig Christian Frederik Carl Georg Valdemar Aksel. Nå het han bare Haakon. Og han var veldig klar: Han forhandlet ikke med bøller. Da Norge hadde ligget klar for å bli overkjørt av et skrekkregime, var det én mann med ryggrad.
Haakon 7. ble et så samlende element at mer enn sabotasjer, smugling og trefninger, fryktet tyskerne H7. Symbolet skrek ut om samhold om Norge og mot Tyskland, om Haakon og mot Vidkun.
Men oppi det hele vokste det også frem en profesjonell norsk hær. Vi trente opp glimrende norske flyvere som kjempet for friheten. De før så fryktede sjømennene, som ofte ble sett på som kommunister uten nasjonal tilhørighet, ofret alt for saken og fedrelandet. Sivile og militære i Norge gjorde mye for å vanskeliggjøre okkupasjonen.
Niende april ble en ny hverdag. Men det ble ikke en hverdag med totalitært styre. Det ble en hverdag der vi visste at vi måtte være beredt. Aldri mer skulle vi overtas av bøller. Står vi sammen, får vi til alt. Det viste vi da, og det viser vi nå.
God påske, alle sammen, og ta godt vare på hverandre!
