I dag er det 78 år siden Norge ble invadert. Vi må fortsatt ikke glemme verken hvor mange lidelser invasjonen medførte eller vår kamp for demokratiet. Heldigvis kan vi også minnes helter, som Birger Eriksen.

Oberst Birger Eriksen ved Oscarsborg er en av de viktigste heltene natt til niende april. Gjennom resolutt handling og uten tvil, senket han den tunge krysseren «Blücher», regnet som et av de beste krigsskipene i den tyske marinen. Takket være ham kom konge og regjering vekk og kunne fortsette kampen fra London.

Da det ble preget en medalje som fremmet historien til Birger Eriksen og slaget ved Oscarsborg 9.april 1940, var det førsteamanuensis Arnfinn Moland som forfattet dokumentasjonen. Vi gjengir teksten i sin helhet her.

Oberst Birger Eriksen – helten på Oscarsborg festning

Senkningen av den tyske krysseren «Blücher» natt til 9. april 1940 grep på avgjørende måte inn i Norgeshistorien. Mannen som mer enn noen andre skal ha æren for at det ble åpnet ild mot den flytende krigsmaskinen som trengte seg inn i Drøbaksundet, var kommandant på Oscarsborg festning: oberst Birger Eriksen. For dette fikk han Krigskorset m/sverd allerede høsten 1945.

Birger Kristian Eriksen ble født 17. november 1875 i Flakstad i det som den gang var Moskenes kommune i Lofoten. Han døde 16. juli 1958. Han utdannet seg som offiser og ble etter hvert kaptein og major i festningsartilleriet.

Før han i 1933 ble kommandant ved Oscarsborg festning i 1933, hadde han hatt samme stilling ved Tønsberg, Agdenes og Bergen befestninger. Men det var i aprildagene i 1940, på Oscarsborg, at Eriksen ved sin resolutte handlemåte skrev seg inn i Norges historie for all framtid. Natt til 9. april fikk han meldinger fra Oslofjord festning om at fremmede krigsskip var på vei mot Oscarsborg etter å ha nektet å stoppe for varselskudd. Den tyske invasjonen av Norge var i gang.

 

Det tyske angrepet

«Weserübung», som var kodenavnet på det tyske angrepet på Norge 9. april 1940, er en av de dristigste militære operasjoner man kjenner i verdenshistorien. 58 krigsskip med 8500 soldater hadde seks dager tidligere gått ut fra tyske havner med kurs for Oslo, Horten, Kristiansand, Egersund, Bergen, Trondheim og Narvik. Som støtte hadde de 270 transportskip med 116.000 mann, i tillegg til nesten 1000 fly og tilhørende fallskjermtropper.

At Hitler sendte den tunge krysseren «Blücher» på 12 200 tonn inn i det trange Drøbaksundet, der fartøyet til alt overmål måtte passere Oscarsborg festning på sundets smaleste punkt, tyder på at han ikke hadde kalkulert med militær motstand. I tillegg til fartøyets egenverdi for krigføringen, fantes nemlig operasjonsledelsen, samband og administrasjon om bord.

Blücher var av mange regnet som det mest stilrene krigsskip som noensinne var bygd. Besetningen var på 1380 mann. Tvillingtårnene hadde åtte cm kanoner som kunne ramme en fiende 33 km borte med 122 kilos prosjektiler. Toppfarten var på 32,5 knop.

Samtidig var den helt ny, bare 20 dager hadde den operert i rom sjø før «Weserübung». Mangel på utprøving av utstyr, øvelser og drilling av rutiner kunne bli skjebnesvangert. En delvis uferdig og uprøvd krysser skulle seile inn Oslofjorden med slukte lanterner, sammen med fartøyet Emden og torpedojagerne Möwe, Albatross og Kondor, åtte 115-tonns minesveipere og to armerte hvalbåter med ca 2000 infanterister ombord. Senere sluttet også panserskipet «Lützow» seg til. Mye av taktikken var basert på improvisasjon og ikke minst overraskelse og bløff.

 

«Visst fanden skal der skytes med skarpt!»

Da kommandanten på Oscarsborg, oberst Birger Eriksen, fikk melding om at fremmede krigsskip trengte seg inn i Oslofjorden, var man ikke helt sikker på nasjonaliteten. Eriksen var likevel fast bestemt på om nødvendig å gå til kamp, noe nøytralitetsinstruksen ga klar hjemmel for. I «Alminnelig instruks for Sjøforsvarets sjefer under nøytralitetsvern», datert 29.8.1939, heter det under punkt II «Særlige bestemmelser,underpunkt 10»:

«Skip som tross protest søker å forsere inn til krigshavn eller kystfestnings forsvarsområde skal dog søkes stoppet med alle midler som står til rådighet”.

I oberst Eriksens situasjonsrapport noen uker etter beskriver han den situasjon han var i:

«Festningens tilstand ved krigsutbruddet 9. april var følgende: Festningen var ikke mobilisert. Minefelt var ikke lagt ut. Den foreliggende instruks av 8/4 om minene var at de først skulle legges ut på nærmere ordre. Håøyas batterier var ikke besatt, og hovedbatteriet hadde ikke full betjening.  Dekningsavdelingene besto av ca 30 mann på hver fjordside. Kommandanten hadde ingen nestkommanderende og ingen adjutant, og mot luftbombardementet var festningen i samme stand som for femti år siden.»

Klokken 0358 kom ordonnansen løpende fra sambandssjefen fra torpedobatteriets sentrale siktetårn på Nordre Kaholmen med forespørsel fra batterisjefen, Andreas Andersen. Han har senere fortalt at han ba om en kategorisk ordre om de ankommende fartøyer skulle beskytes med torpedoer. Svaret var krystallklart: «Torpedobatteriet skal avgi ild.» Muntlig skal dette ha vært kommunisert slik: «Visst fanden skal der skytes med skarpt!».

Da «Blücher» var 1800 meter fra festningen, smalt det to skudd i rask rekkefølge fra kanonene på festningen. Da var klokka 0421. Samtidig fyrte man av kanonene på østsiden av fjorden. Begge skuddene fra festningen traff, ett i hovedstillingen for luftvernbatteriet og det andre i en flyhangar, der fly med bensin på tankene kom i brann. De 2400 om bord opplevde krigens helvete. Nå fyrte også torpedobatteriet av to torpedoer, som begge traff. Et ammunisjonslager gikk i luften, og dermed var skipet fortapt. Minst 800 – kanskje så mange som 1000 – omkom, resten kom seg i land. Kl 0621 sank «Blücher».

Med sin resolutte opptreden hadde kommandanten og hans menn på Oscarsborg festning på en avgjørende måte grepet inn i Norgeshistorien. Den tyske besettelsen av Oslo måtte utsettes til de flybårne troppene nådde hovedstaden utpå ettermiddagen. Selv om situasjonen fremdeles var katastrofal, forhindret dette at regjeringen Nygaardsvold og kong Haakon straks ble tatt til fange. Dermed fikk man i det minste en mulighet til å velge hvordan landet skulle forholde seg til det tyske overfallet.

 

«Kampen er alt i gang»

Da den tyske sendemann Curt Bräuer meldte seg hos utenriksminister Halvdan Koht ved 0430-tida om morgenen, presenterte han de tyske krav i skinnet fra et par stearinlys. De tyske kodemeldingene viser at man brukte knapt fem minutter på si et resolutt «nei» til verdens mektigste krigsmakt. Koht har selv sørget for at replikkvekslingen dem imellom er blitt bevart for ettertiden. «Da blir det krig», sa Bräuer. «Kampen er alt i gang», svarte Koht.

Krigen var et faktum. Norge ble dermed etter hvert en del av den allierte kamp mot nazismen, ulikt den rolle både Danmark og Sverige fikk.

Hva så med oberst Eriksens ettermæle? Allerede 20. oktober 1945 ble han innstilt til Krigskorset m/Sverd. I begrunnelsen het det blant annet:

«Såfremt forseringen av Oscarsborg hadde lykkes, ville den tyske flåtestyrke ha vært på Oslo havn formentlig ca. kl 0600. Generalinspektøren vil bemerke at Oscarsborg festning ikke var fullstendig oppsatt.

Under disse forhold, da den alminnelige situasjon eller kunne synes uklar, viste oberst Eriksen utmerket dømmekraft, ansvarsbevissthet og resolutt opptreden som leder, samt også personlig uforferdet i striden. Han overvåket personlig ledelsen av festningens hovedbatteri fra en av traversene på S. Kaholme.»

Det har i alle år etter krigen vært en underlig påstand, kall det gjerne en myte, som har holdt stand, nemlig at oberst Eriksen skulle ha handlet i strid med reglementet og at han etter krigen nærmest stod i fare for å bli stilt for krigsrett. Dette har ingen rot i virkeligheten. Som nevnt fulgte Eriksen lojalt bestemmelsene i Nøytralitetsinstruksen, som tilsa et handlingsmønster som det han fulgte. At han først skulle få Krigskorset m/sverd og deretter bli utsatt for kritikk, faller på sin egen urimelighet. Men han kan selv etter krigen ha opplevd det som belastende at han som andre offiserer ble innkalt til den militære undersøkelseskommisjonen av 1946 for å forklare seg om overgivelsen av festningen.

Her skal det siteres fra Undersøkelseskommisjonen:

«Av rapportene fra festningens kommandant, oberst Birger Eriksen, og sjefen for batteriet på Kopås, kaptein Vagn Jul Enger, framgår det at det er uoverenstemmelse mellom de to offiserer med hensyn til hva som foregikk da festningen ble overgitt. Kommisjonen har derfor tatt saken opp til særskilt undersøkelse. Om resultatet av denne sier kommisjonen bl.a.: «Det må anses som utvilsomt at kommandanten før festningens overgivelse ga Kopåsbatteriet, som hittil hadde gjort en utmerket innsats og fremdeles var helt kampdyktig, slik ordre: «Ikke skyt før på nærmere ordre». Den omstendighet at batteriet hadde fått denne ordren, førte til at den ble tatt av fienden. Etter kommandantens egne uttalelser var den umiddelbare følge av at tyskerne tok Kopåsbatteriet, at videre motstand på Kaholmen ble utelukket. Kommisjonen må derfor gå ut fra at kommandanten, da han ga ordren til batteriet, alt hadde besluttet seg til å innstille kampen, og dette stemmer med de andre opplysningene i saken». At festningen ble overgitt, var begrunnet i at motstandsevnen på det daværende tidspunkt ansås uttømt.»

Hans forklaring ble altså godtatt, og han ble klarert ut av saken, for å bruke et moderne uttrykk. Dette i motsetning til mange av sine kolleger. Imidlertid ble rapporten hemmeligstemplet fram til 1979, mens den politiske var tilgjengelig for alle like etter krigen.