Mark er mer enn en myntenhet. Det er et ord som overlevde i seks hundre år. Og opprinnelig var det ikke engang en mynt!
Mark er en usedvanlig spennende og like forvirrende del av numismatikken. Her er en rask gjennomgang av fenomenet.
Mark mellom mynt og bytteøkonomi
Opprinnelig var marken en vektenhet for sølv. Den tilsvarte 240 penninger på 1000-tallet. Det fantes ingen mynter med denne verdien, det hadde vært unødvendig. For markvekten man tok utgangspunkt i var den kølnske, og den tilsvarte 233,813 gram sølv. Dette systemet spredte seg fra Köln til mesteparten av den germanskspråklige verden, inkludert Skandinavia.
Penning var dermed myntenheten i disse områdene. Noen steder vokste myntproduksjonen utover 1100- og 1200-tallet, mens i Norge var det motsatt. Så lite penger var det at det ikke lenger var et fornuftig handelsmiddel. Vi beholdt begrepet mark, men det ble oversatt til byttevarer som markebol, som vi har sett på tidligere. I de tilfellene der man snakket om faktisk sølvverdi, ble det forngild mark.
Marken var imidlertid alltid en såkalt regnemynt. En regnemynt er når en verdi ikke egentlig finnes som mynt, men som verdi. Ofte er regnemyntene for verdifulle for å preges, som i dette tilfellet.
Lübeck tar over
Norge ble på 1300-tallet og utover stadig mindre økonomisk selvstendig. Svartedauden og maktforskyvelse til Stockholm gjorde at Norge ble mer og mer bakevje. På andre halvdel av 1300-tallet tok hanseatene over. Det var særlig Hamburg og Lübeck som styrte. Norge ble mer og mer avhengig av dem, og da de innførte en ny myntstandard, fulgte vi etter.
Nå var det ingen større endring for nordmenn. Vi hadde ikke mynter i det hele tatt, og de vi hadde var gjerne tyske. Over tid fikk det imidlertid betydning. For på 1500-tallet fikk Norge sine første mynter, og i 1541 fikk vi vår første markmynt. Denne skulle følge lybsk myntsystem basert på den kølnske marken. Prolemet var at det stemte ikke i praksis. Den veide 8,221 gram fint sølv. Problemet er at dette var en del i en alvorlig reduksjon av sølvverdien i mynter. Sølvsystemet var ustabilt og uforutsigbart, noe som ikke er spesielt gode nyheter for noen samfunn.
Grunnen til at dette var ustabilt var at hanseatene var på vei ut. Nederlenderne tok over i nord, og Venezia og Firenze hadde forlengst fått kontroll over områdene i sør og vest. Dårlige inntekter og lite forutsigbarhet medførte at både sølv- og gullmyntene ble vannet ut. Det var behov for noe nytt.
Spesidaler og sølvmynter
Det nye kom både fra Europa og Amerika. I 1519 oppdaget man store mengder sølv i en dal på grensen mellom dagens Tsjekkiske republikk og Tyskland. Denne dalen fikk senere navnet Joachimsthal. I 1537 oppdaget spanjoler sølv i Sør-Amerika. Begge førte til at sølv ikke lenger var mangelvare. Problemet var at flere land, særlig England og Frankrike, ofte varierte stort på myntene sine. Mange etterlyste et stabilt system. Etter at Det tyskromerske riket innførte riksdaler i 1566, ble daler (oppkalt etter dalen tidligere nevnt) spredt i hele Europa, England og Frankrike blant unntakene.
Opprinnelig ble en spesidaler, formelt speciedaler, verdsatt til en niendedel av et kølnsk mark. I gram ble det 25,984 gram fint sølv. Det varte en stund i tysktalende områder, men da mynten kom til Norge i 1628, ble verdien 25,17 gram. Den holdt seg omtrent rundt der, med Christian VIIs spesidaler, den siste dansknorske, med 25,25 gram fint sølv.
Svensketiden og avslutningen
Norge og Sverige ble samlet i en for alle praktiske formål personalunion i 1814. Norge hadde mye selvstyre, og ønsket å prege egne mynter uavhengig av det svenske. Som mange andre steder, var også Norges økonomi basert på sølvstandarden. Og hvordan skulle de nå løse dette?
Løsningen ble naturligvis vår gamle venn, kølnsk mark. I stedet for å oppdatere til en niendedel, ble like godt speciedaleren verdsatt til ni og en kvart del av en kølnsk mark. Derfor fikk vi forkortelsen 9 1/4 St 1 MkFS på mynten. Selvfølgelig var det ikke så enkelt. Kølnsk mark varierte litt for mye fra tid til annen. Men det vi vet, var at det på slutten var 233,855 gram sølv. Det var uoffisiell, og så fra 1833 offisiell, vekt på en kølnsk vekt.
