Roald Amundsen var verdens første til å nå Sydpolen. Men visste du at han sannsynligvis også var først til Nordpolen? I 2022 er det 150 år siden hans fødsel. Det er gode grunner til å hedre den kontroversielle oppdageren, og Samlerhuset er med på å gjøre det.
Roald Amundsen bodde på Svartskog i Nordre Follo fra 1908 til han forsvant i 1928. Dette var hans mest aktive periode. I anledning jubileet hans har flere lokale samarbeidspartnere ønsket å hede Roald Amundsen med en byste, og Samlerhuset er med på prosjektet.
Roald Amundsen hadde liten sans for det formelle. Bare i skriftspråket hans ser man en mann som hoppet over stumme bokstaver og brukte vokaler som passet. Han brukte de knepene han hadde lært seg for å komme seg videre. Og videre kom han så absolutt.
Amundsen ble polfarer
Opprinnelig studerte han for å bli lege, men hoppet av studiene da moren døde i 1893. På den tiden hadde Fridtjof Nansen gjort polferd populært i hele Europa, og Amundsen selv ble bitt av basillen. I 1895 var han ferdigstudert som styrmann. Samme år hadde Den sjette internasjonale geografiske kongressen i London hatt et stort søkelys på polferd. Afrika og Sør-Amerika var utforsket, men polområdene var ikke det.
Selv om Norge lå nær Nordpolen, og den var uoppdaget, var det ikke der han begynte sin ferd. Først dro Amundsen med en belgisk ekspedisjon mot kysten av Antarktis. Her var han med på sin første rekord, da ekspedisjonen ble den første som overvintret ved Antarktis i båt. Grunnen til det var at den belgiske lederen feilberegnet, og båten ble sittende fast. En annen feil de gjorde, var at de nektet å spise pingvin- og selkjøtt som den amerikanske legen Frederick Cook skjøt. Resten av mannskapet, Amundsen inkludert, spiste det, og det reddet dem fra å dø av skjørbuk. Til slutt spiste også belgierne kjøttet.
Selv om det å reise til polare strøk var sett på som heltemodig, burde polfarere også ha en vitenskapelig grunn til å sikre støtte. Det å komme først var i seg selv ikke nok. Derfor var Amundsen og Cook med på å undersøke temperaturer, vannhøyder, marinbiologi og mye annet.
Først gjennom Nordvestpassasjen
En av Europas store utfordringer var å finne raskeste vei til Stillehavet. Rundt Afrika og rundt Sør-Amerika tok evigheter. Franskmenn hadde prøvd å bygge Panamakanalen, men det tok altfor lang tid før USA tok over.
For polfarere fantes det to åpenbare løsninger: Nord for Canadas fastland (Nordvestpassasjen) og nord for Russland (Nordøstpassasjen). Dessverre hadde ingen fått til noen av delene tidligere.
Amundsen fikk bygget om en fiskeskøyte med liten kjøl og ga den navnet «Gjøa». Tanken var at en liten båt ville greie dette bedre enn en stor. Han måtte også beregne god tid: Temperaturen måtte være riktig og været måtte passe. Han fikk mye tid til å bli kjent med de fastboende inuittene i netsilik-stammen. Amundsens og hans mannskaps notater ble viktige for studier av både stammen og inuitter selv. Amundsen hadde stor respekt for de fastboende, og adopterte senere to jenter som hadde mistet foreldrene.
Etter to år kom Amundsen gjennom til Nome i Alaska. Verdens første reise gjennom Nordvestpassasjen var gjennomført. Mange trodde det ikke var mulig, men Roald trodde ikke at noe var umulig.
Amundsen skifter pol
Det var ikke sånn at vår polarhelt bare hadde lært om språk og skikker av netsilikene. Han fikk også lære at han ikke måtte bruke stoff, men pels. Ull holdt riktignok kulda ute, men ikke fuktigheten. I tillegg fikk han lære en del om god mat og god konservering av dem. De lærte ham også å stole på hundesleder, og ikke å bruke mandsjuriske ponnier som var populære.
Amundsen hadde som plan å oppdage Nordpolen, og snakket med flere om dette prosjektet. Båten «Gjøa» ville ikke tåle reisen til det kalde nordpolspunktet, så han snakket med Nansen om å låne «Fram». Det gikk, mot at Amundsen gjorde noen vitenskapelige undersøkelser.
Dessverre for Amundsen hadde hans venn fra Sydpolekspedisjonen, Frederick Cook, annonsert at han hadde vært der før. Senere sa Robert Peary at han også hadde vært der. Begge disse var amerikanere. Dersom Amundsen også dro til Nordpolen, ville han riktignok bli første europeer, men det i seg selv var ikke nok for verken Amundsen eller hans støttespillere.
Amundsen visste råd. Han søkte støtte om å dra til Sydpolen, hvilket han fikk. Han holdt dette hemmelig både for Nansen og mannskapet. Først da de kom til Madeira fortalte han om det til mannskapet og sendte telegram til Nansen.
Verdens første på polpunktet
Mens Nordpolen skal ha blitt oppdaget av to amerikanere, var Sydpolen et britisk prosjekt. Robert Scott og Ernest Shackleton hadde begge kommet svært nære. For dem var det tempoet som var problemet. Hundene gikk ikke fort nok. Shackleton hadde eksperimentert med ponnier, og kom 18 mil fra polpunktet.
Amundsen på sin side hadde brukt mye tid på å forberede turen. Han hadde de beste hundene han kunne få: Grønnlandstrekkhunder. Støvlene var spesialdesignet og utprøvd av Amundsen selv. Påkledningen fulgte nøyaktig instruksene fra netsilikene. Næringen ble planlagt. Den næringsfattige teen som Scott hadde brukt, erstattet Amundsen med næringsrik kakao.
Amundsen kom lenge etter Scott, men han var så godt forberedt at han tangerte Scott. Hundene hans var raskere enn sibirhundene til Scott, og han hadde ikke ponnier i veien som Shackleton hadde. Etter flere forsøk lyktes det ekspedisjonen til Amundsen med Hanssen, Hassel, Wisting og Bjaaland å nå polpunktet som først i verden. Der Scotts reise ble et tragisk eksempel på britisk hovmod, ikke ulikt Titanic-forliset samme år, ble Amundsens reise relativt udramatisk.
Nordøstpassasjen ble en fiasko
Amundsens prestasjon var en bragd, og han ble en helt. For prestasjonen fikk han og hans mannskap på nitten, Sydpolsmedaljen. Likevel var han ikke ferdig med sine prosjekter. Det neste han ønsket å gjøre, var å dra over Nordøstpassasjen. Nordøstpassasjen var for lengst navigert, av den finsksvenske Adolf Erik Nordenskiöld på slutten av 1870-tallet. Hensikten til Amundsen var derfor å gjennomføre vitenskapelige undersøkelser. Kanskje var dette for å gjøre opp for seg med Nansen?
Det tok fram til 1918 før reisen startet, og den var full av utfordringer. Underveis ble Amundsen selv angrepet av en isbjørn, og var ute av stand til å jobbe eller utforske. Det var derfor i hovedsak Harald Sverdrup som sto bak forskningen på denne reisen. Reisen tok lang tid, flere mønstret av og Amundsen tapte ansikt. På ekspedisjonen forsvant også to av mannskapet sporløst.
Først på Nordpolen?
Så hvordan gjenvant Amundsen æren etter denne tvilsomme turen og det frekke lånet av båten til Nansen når han slettes ikke reiste til nord, men til sør? På den neste reisen Amundsen planla, droppet han like godt båttur til Nordpolen. Denne gangen skulle han heller erobre fra luften. Den italienske ingeniøren Umberto Nobile fikk bygget et spesiallaget luftskip, som fikk navnet «Norge». Fly var på denne tiden for upålitelige, mens luftskipet var stort og forutsigbart. Problemet lå i at det var får fortøyningsmaster i Europa, og det ble hurtig bygget noen på Ekeberg, i Vadsø og i Ny-Ålesund. «Norge» dro først til utenfor Leningrad (St. Petersburg), så Vadsø og Ny-Ålesund. Den 12. mai 1926 fløy Amundsen og mannskapet over Nordpolen i luftskipet «Norge». Et norsk, et italiensk og et amerikansk flagg ble kastet ned mot polpunktet. Dagen etterpå landet luftskipet i Teller i Alaska.
Men hvor mange hadde vært på Nordpolen før ham? Tre menn hadde alle krevet å ha nådd Nordpolen. Først var det Cook, som mente at han var der 21. april 1908. Han ble anerkjent fram til landsmannen Robert Peary dro dit selv og krevde at Cook aldri hadde vært der. Cooks papirer ble gått gjennom, og man antok at han ikke nådde polpunktet. Peary selv nektet at hans notater skulle studeres av en tredjeperson, noe som skapte kontroverser. Stadig flere antok at heller ikke hann hadde vært der omtrent et år etter Cook.
Richard Byrd prøvde seg lenge etterpå. Den niende mai 1926 påsto han at han hadde fløyet over Nordpolen. Selv dette var det usikkerhet rundt. Amundsen hadde imidlertid lært av krangelen mellom Peary og Cook at man måtte markere utvilsomt hvor man hadde vært. Da han nådde Nordpolen tre dager etter Byrd skal ha vært der, hadde Amundsen utvilsomt vært der. Det betyr at han og Oscar Wisting var de først på Sydpolen, Nordpolen og begge steder.
Hvem var Amundsen?
Amundsens stahet, oppfinnsomhet, profesjonelle planlegging og manglende respekt for autoriteter er kanskje så erkenorsk som det kan få blitt?
Amundsen var kompleks. På den ene siden gikk han langt for å få til ønskene sine. Det var ikke gratis å få bygget et luftskip, og Amundsen måtte igjen bruke sin forretningssans. Han fikk Postens velsignelse til å få, helt gratis, en rekke frimerker. Disse solgte han til blodpris til frimerkesamlere og en håndfull andre. Disse frimerkene er høyst kontroversielle fordi de ble utgitt på denne måten, men de bidro ubestridt til at vi endelig og utvilsomt fikk mennesker til Nordpolen.
Legger man til at han hadde flere affærer med gifte kvinner, kan han framstå som en sjarlatan. Samtidig ser man at han hadde dyp respekt for urfolk som inuitter og samer. Denne respekten var for å være beskjeden ikkw delt av alle. Men mest av alt, er det ubestridt at han søkte og fant, forsket, dokumenterte og lærte – og han var verdens første som gjorde det prestisjefylte og strabasiøse ved å nå lengst nord og lengst sør.
Så gikk ferden mot kveld. Amundsen endte sine dager på leting etter Umberto Nobiles mannskap i Nordpolområdet. Noen rester av flyet ble funnet, men mesteparten av flyet, og Amundsen selv, er fortsatt ikke funnet.
En stor oppdager æres
Det er utgitt en rekke frimerker, mynter, sedler og medaljer som fremhever Amundsens bragder. Også i år, i forbindelse med 150-årsmarkeringen, har Posten utgitt to merker til hans ære. Huset hans på Svartskog, Uranienborg, er i dag museum. Like ved hjemstedet hans står et nydelig monument av ham i helfigur til ski, med en av hundene hans ved sin side. Det er også oppført flere andre monumenter av han i landet. Den lokale videregående skolen og en vei i Nordre Follo er også oppkalt etter ham. Nå skal han også få en byste ved det lokale kommunsenteret på Kolbotn. Samlerhuset er med på å gi støtte til denne bysten.
