Hvorfor har vi avbildet jesus på mynter og i kunst som en hvit mann med skjegg? Hvordan kommer klesplagget hans inn? Vi ser på en populær forklaring på hele historien.
Fortellingen om hvordan en jødisk mann fra Midtøsten ble til en hvit mann med trimmet skjegg og blå øyne er litt av en historie. Og mynter spiller også en viktig rolle. Om enn en sen en.
Så ut som folk flest
Jesus var en mann fra Galilea, nesten så langt sør du kommer i området. Hans ansiktstrekk var naturligvis lik alle andres. Så lik var han at det ikke nyttet å peke ham ut. Dette vet vi fra Matteus 26:48-49:
Han som forrådte ham, hadde gitt dem et tegn og sagt: Den jeg kysser, han er det. Grip ham! Og han gikk straks bort til Jesus og sa: Vær hilset, rabbi! Og han kysset ham flere ganger.
Dersom Jesus var hvit og med trimmet skjegg, er det grunn til å tro at han var annerledes enn de andre, og lett å få øye på. Likevel måtte altså Judas peke ut Jesus for vaktene. Kort sagt kan vi anta at Jesus så ut som folk flest. En datasimulering av folk på Jesu tid endte opp med å beskrive Jesus slik (ekstern lenke).
Grunnen til at Jesus ikke blir beskrevet fysisk i Bibelen er ikke spesielt rar. Svært få blir beskrevet i Bibelen. I tillegg er Jesus kjent for gjerninger og ord, ikke for utseende. Esau, på sin side, er kjent for sitt utseende, og blir beskrevet deretter.
Jesus dukker opp på kunst
Den første avbildningen vi vet om er enten et blodsteinssmykke som ærer ham eller en grafitto som latterliggjør ham. På blodsteingssmykket har han skjegg, mens på grafittoen har et eselhode. Grafittoen gjør sannsynligvis narr av naboen eller en annen Alexomenos som tilba Jesus. For romere flest var det å tilbe en som ble korsfestet latterlig, det var en dødsstraff forbeholdt de verste forbryterne. I tillegg verserte rykter om at kristne tilba esler. Dette kan ha å gjøre med da Jesus red inn til Jerusalem på et esel.
Men hvorfor var det så få avbildninger av Jesus? Delvis var det fordi kristne ble forfulgt fram til år 312. Det kan også ha å gjøre med at det i Bibelen var lover mot å avbilde og spesielt å tilbe disse avbildningene.
Super-Jesus
Vi ber om tålmodighet før vi kommer til temaet «Jesus på mynt». Dette var fortsatt en tid der han var svært lite populær utenfor den kristne kirken, som var liten fram til midten av 200-tallet, og ikke dominerte før Konstantin den store (306-337).
Vi vet at på denne tiden dukket det opp piktogrammer, en slags tegneserier, i de første kirkene. De fortalte en historie i en rekkefølge. Fortellingen her la vekt på det Jesus gjorde av mirakler. Avbildinger av denne typen viser Jesus som får en syk mann til å bli frisk og vann til å bli vin. Det dukket også opp avbildninger av Jesus på sarkofager på 300-tallet, inkludert denne kjente. Også her er det miraklene som får mest oppmerksomhet. I begge tilfellene er altså Jesus en mirakelmann med superkrefter, og i begge tilfellene er han glattbarbert og korthåret.
Fra magiker til filosof
For å forstå hvordan avbildinger av Jesus på mynt og i kunst varierer, må vi forstå litt om mote. De gamle grekerne mente at langt hår og skjegg var tegn på mandighet. Guder som Apollon, Dionysos og Hermes var ofte avbildet som unge menn, glattbarberte og korthårede. Alle andre hadde langt hår og skjegg. Det stoppet ikke der. Filosofen Sokrates, generalen Perikles og komedieforfatteren Aristofanes hadde alle skjegg.
Romerne på sin side var glattbarberte. De mente at skjeggvekst var et tegn på uryddighet. I tillegg var det slik at selv om gudene hadde langt hår og skjegg, var dette gudenes ære. Vanlige folk skulle være uten skjegg, med kort hår og med pent tøy. Dette gjaldt også lenge etter at romerne oppdaget grekernes langt mer avanserte sivilisasjon. Glattbarbert var tegn på romanitas, romerske dyder, mens langt skjegg var greskhet og luxuria, luksus og dekadanse.
Så kom Hadrian (keiser 117-138). Hadrian var veldig begeistret for det greske, og anskaffet selv skjegg. For ham var skjegg et tegn på visdom, og fra og med ham var skjegget regelen på alle keisere over 18 (noe som gjør at Elagabalus akkurat ikke rakk det) fram til Konstantin.
I kristendommen begynte man å skifte vekk fra fokuset på Jesus som magiker og over til Jesus som filosof. Fokuset ble det han sa og mente mer enn det han gjorde. Derfor begynte bilder av Jesus med gresk påkledning og gresk mote. Han ble avbildet som de asketiske filosofene, det vil si med et enkelt togaaktig plagg som bare dekket den ene skulderen. Han ble også satt på en mektig trone. Dermed minne Jesus ikke bare om filosofer som Sokrates, men også på guder som Jupiter.
Jesus på mynt – endelig
Jesus var nå både filosof, keiser og gud på maleriene. Dette var mye viktigere enn man kunne tro, fordi bildene var del av en propagandakrig. For da kristendommen i 312 ble beskyttet, ble det store splittelser internt i kirken. Var Jesus Gud? I så fall var han ikke født av Jomfru Maria per se, men mer gjenskapt på jorden. Var Jesus faktisk født av Jomfru Maria? I så fall var han yngre enn, og dermed underlagt, Gud. Var Jesus ren åndelighet eller menneske og gud i en person? Var kroppen kun et transportmiddel? Det kan virke trivielt, men kriger ble startet med bakgrunn i dette.
Kristendommen ble sneket inn via etablerte romerske skikker. En av dem var Sol Invictus, «den ubeseirede solen». Dette var en gud som fikk stor oppmerksomhet under keiser Septimius Severus (193-211). På mynt ble det stadig vanligere at keisere hadde «solkroner», med lange tagger, i stedet for laurbærkranser, påmyntene. Dette gjelder særlig todenarene, eller antoninianus-myntene. Under Konstantin den store (306-337) ble det stadig vanligere at Sol Invictus og Jesus ble sammenliknet med hveranrde. I hovedbildet ser man en mosaikk av en skjeggløs Sol Invictus som ble knyttet til Jesus direkte. Konstantins menn drev med en form for snikkrisning av landet. Slik kan man si at det første tilfellet av Jesus på mynt var en kløktig løgn.
Jesus på mynt – igjen
Man skulle tro at etter at Konstantin den store hadde sikret religionsfrihet og talt varmt om kristendommen, ville Jesus dukke opp stadig oftere. Så enkelt var det ikke. Tvert imot var det fortsatt klart for de fleste at Jesus ikke skulle avbildes på mynter. Symbolet på kristendommen ble derfor i stedet korset. For utenforstående var dette svært rart. Det var som om symbolet på like rettigheter for svarte i USA skulle være kulen som drepte Martin Luther King jr.
Men hvordan kunne man male bilder av Jesus? Løsningen lå i et fenomen som ble kjent som acheiropoietos ,eller «malt uten menneskehender«. Bildene var rett og slett malt enten av Gud, Jesus eller et annet himmelsk legeme, eller oppstått naturlig. Dermed kunne ingen klandres. Det var lett å gjennomskue dette, men det var ikke så viktig.
Jesus var nå avbildet som pantokrator, den som styrte over alt. Da måtte han igjen framstå som en mektig og klok sjel. Skjegget kom tilbake, og i tillegg det lange ansiktet. Han hadde alltid Bibelen i venstre hånd, og velsignet med høyre i mange tilfeller. Naturligvis hadde han en glorie, muligens fra sin tid som solgud. Den hvite huden som han er avbildet med, er dessverre en naturlig forklaring: Folk med mørk hud ble sjelden avbildet med mørk hud.
Den avgjørende avbildningen av Jesus på mynt kom da Justinian II rett og slett hoppet over konvensjonene og plasserte ham der. Dette provoserte både den nye stormakten, Det umajjadiske kalifatet, og mange østromere. Så ille ble det at keiser Leo III fjernet ikke bare Jesus på mynt, men alle andre avbildninger av Jesus. Dette er kjent som den ikonoklastiske bevegelsen. Da den endelig var over på 800-tallet, kom Jesus tilbake. Med skjegg, glorie og europeisk framtoning.
