Visste du at juks med mynter i Det tyskromerske riket ble så ekstremt at mynter ble brukt som barneleker? I to år var dette regelen i mange land.
I årene 1620 til 1623 jukset fyrster for diverse stater seg til å lure til seg penger. Problemet var at knepet var så lett å gjennomskue at alle tapte på det. Vi skal se på en rar tid i ettertid kalt Kipper und Wipper – som røffly betyr juks med vekter og klipping av mynter. Dette er forvirrende og grådig samtidig.
Juks med mynter og myntverk
På denne tiden, og helt fram til 1919, var en sølvmynt bare verd sølvverdien den hadde. Flesteparten av de som levde på 1600-tallet kunne imidlertid ikke sjekke sølvvekten. Dermed ble det myntens rykte som ble viktigst. De som faktisk kunne sjekke sølvvekten, merket seg hvilke myner man kunne stole på. Folk fikk med seg dette, og så ble sølvmyntene ettertraktet.
Nettopp dette ble måten grådige fyrstene prøvde å utnytte systemet. Ved å lage kopier av mynter med høyt sølvinnhold som selv hadde lavt sølvinnhold, sparte de på sølvet. Disse utvannede myntene ble preget på nye myntverk som hoppet opp som paddehatter. I noen tilfeller ble nonner kastet ut av klostrene sine slik at klosteret kunne omgjøres til myntverk. Disse utvannede myntene ble nå brukt til å prege mynter på nye myntverk som kopierte myntene til etablerte og anerkjente. Disse dårlige myntene ble brukt i nabostater mot varer og mynter med høyere sølvnivå. Da bedrageriet ble oppdaget, måtte nabostatene prege egne utvannede mynter.
Egentlig fantes det en hindring mot nettopp dette. Etter konferansen i Augsburg i 1566, ble det forbudt med dødsstraff å tukle med mynter. Problemet var at i praksis ble denne strenge loven aldri overholdt stort.
Behovet for penger var markant – og patetisk
Men hvorfor var det så stort behov for mynter? Vel, en hovedgrunn var at på 1600-tallet hadde man ingen større forståelse for økonomi. Kobbergruvene i Falun produserte store mengder kobber, og Spania, eller formelt Castilla, hentet inn store mengder sølv fra Sør-Amerika. Alt ble dumpet på markedet, med den nå forutsigbare konklusjonen at både sølv og kobber ramlet i pris. Men dette skjedde for det meste på 1500-tallet, så når vi nå var på 1620-tallet, burde da sølvet ha hentet seg inn igjen. Problemet var at det hadde ikke alle de som hadde tapt på det. Det tyskromerske riket var i en sårbar stilling.
Langt verre for dem var det at reformasjon og motreformasjon hadde skapt et så stort fiendskap mellom katolikker og protestanter at en krig var like rundt hjørnet. Det ble ikke bedre av at mange konger og fyrster brukte religion som unnskyldning til å plyndre. For å gjøre det hele enda verre, var krigene stort sett dyre leiesoldater som spedte på egen betaling med plyndring av områdene de erobret. I 1618 begynte krigen som ble kjent som Trettiårskrigen i Praha i 1618, og i tretti år kom mesteparten a krigen til å foregå i dagens Tyskland. Så mange steder måtte man skaffe penger til leiesoldater som kunne bekjempe andre leiesoldater.
Sist, men ikke minst, må vi ta med det patetiske. Denne perioden, som i kunst- og musikkhistorien kalles barokken, var en periode med ovedådighet og luksus. Det var viktig å framstå som rikere og mer outrert enn de andre. Skulle man ha råd til dette, måtte man øke pengebeholdningen.
Gresham strikes again
Så hva skjedde med dette uskyldige knepet? Det spredte seg til Sveits, Latvia og Storbritannia. Lønnstakere og lettlurte bønder tapte på det. Smarte bønder vant på det, fordi de forlangte gode sølvpenger for varene. Men mange endte med svake mynter. Myntene ble etter hvert så utvannet at de ikke hadde noen verdi. De ble gitt til barn for å leke med.
Og her får vi inn en gammel venn, Gresham. Thomas Gresham er tilegnet Greshams lov, som sier at dårlige penger dytter gode ut av sirkulasjon. Og akkurat dette skjedde. De sølvmyntene som holdt høy nok kvalitet ble enten spart eller smeltet om. Dermed forsvant de gode myntene ut av sirkulasjon. Det eneste som sirkulerte, var «dårlige» mynter. Siden man ikke hadde tillit til myntsystemet, åpenbart nok, kunne man ikke bruke mynter slik vi gjør det, der en mynt har større valutaverdi enn materialverdi.
Et annet problem var at leiesoldatene nektet å få betalt i dårlige penger. Da Trettiårskrigen ble stadig mer aggressiv, måtte man ha leiesoldater. Det samme var problemet med leverandører av luksusvarer. Pengesystemet måtte ryddes opp i, så da måtte man ordne opp. De store monarkene gjeninnførte Augsburg-lovene, men strengt. Mange myntverk ble dermed stengt, og pengene fikk tilbake sølvverdien.
Men tre års korrupsjon fikk femti års skygge med dårlig økonomi.
