Olympiske Leker er en av verdens mest sette arrangementer. Bare fotball-VM kan konkurrere med dem. Men nettopp fordi det har en så opphøyd stilling, har lekene også vært en arena for forandring – på godt og vondt.
Olympiske leker er forsøkt holdt unna politikken, akkurat som idrett flest. Tanken bak det er god; man skal møtes til ærlig kappestrid, ikke til politiske diskusjoner. Likevel kan det være helt umulig å holde det tilbake. Vi skal nå se på noen eksempler på hvordan OL ble en arena for storpolitikk.
1936 – Jesse Owens, Hitler og Roosevelt
Dette er kanskje det mest kjente eksempelet. Hitler brukte OL som et propagandaverktøy slik Mussolini hadde gjort med fotball-VM to år tidligere. Tyskland vant klart flest gull, og alt ble filmet og gjort om til et stort propagandaapparat. Men foran nesen til Adolf Hitler vant den sorte amerikaneren Jesse Owens det kanskje mest ettertraktede gull i olympiske leker, 100 meter. Han ble til og med vinner av tre andre gull og beviste at den ariske rase ikke var så overlegen.
Dette er i det minste historien vi som oftest hører. Det er imidlertid mye bak dette. USA var for eksempel regjerende mester på 100 meter, og forrige vinner var også sort. Faktisk hadde sorte løpere markert seg i lang tid. Jesse Owens var verdensrekordholder i lengde og en av favorittene. Han ble møtt av en hærskare av fans, og Adi Dassler (som grunnla Adidas) overtalte Owens til å bruke hans sko. Owens var en helt i Berlin.
Da Hitler så Owens etter at Owens vant, vinket han til gullvinneren. Hele stadion jublet av begeistring. Den ariske tyskeren Luz Long gratulerte Owens med en gang han vant, og Owens ble feiret i Nazi-Tyskland.
Det ble han ikke i USA. Han fikk en heltevelkomst i hjembyen, men han ble ikke invitert sammen med de hvite utøverne til Det hvite hus. Det var en samlet feiring av OL-vinnerne på Waldorf Astoria, men Owens måtte gå inn tjenerinngangen. Han fikk ikke engang et gratulasjonstelegram. Owens har selv omtalt at han følte seg bedre behandler av Hitler enn av sin egen president.
1968 – Sorte hansker og sort sinne
Et annet svært kjent bilde på politikk og olympiske leker stammer fra OL i 1968. Historien er at Tommie Jones og John Carlos markerte solidaritet med Black Power-bevegelsen. Igjen er det mye bak historien.
Før vi fortsetter, må vi ta for oss Black Power. På den ene siden var dette en interesseorganisasjon for sortes rettigheter. På den andre siden var den militant, og flere sorte var bekymret for at de gikk for langt. En av de som mente at de gikk for langt var Martin Luther King jr.
Det som også var svært spesielt, var at før OL var det snakk om at Sør-Afrika skulle delta. De hadde blitt kastet ut av OL fra og med 1964-OL, men hadde overbevist IOC om at de hadde blitt mindre rasistiske. Mange protesterte, inkludert interesseorganisasjoner for sorte idrettsutøvere i USA. Sør-Afrika ble etter hvert ikke tillatt å delta. I tillegg var IOCs president Avery Brundage kjent som nazi-sympatisør, noe vi dessverre kommer tilbake til.
Samme år ble Martin Luther King jr. selv skutt. Dette skjedde lenge før OL, og understreket hvor tøft det var for sorte i USA som ville endre systemet. For mange var militant motstand det eneste.
Da Tommie Smith og John Carlos kom ut for å ta imot gullet, hadde de mange symboler som var vanskelige for folk flest å se og forstå. Hanskene var imidlertid det klare symbolet. Problemet var at Carlos hadde glemt hanskene, så den hvite australske sølvmedaljevinneren Peter Norman foreslo at Carlos brukte Smiths venstre hanske. Alle tre gikk med merket til Det olympiske prosjekt for menneskerettigheter (OPHR), som jobbet for å bekjempe åpen rasisme i idretten. Bildet preget forsidene over hele verdens aviser, og budskapet kom klart fram – rasisme var uakseptabelt.
1972 – Terrorismen som drepte idrettens uskyld
Det skal bli mørkere før det blir lysere, og dette er det mørkeste kapittelet i OL-historien. OL ble i 1972 arrangert i München, og i den andre uken brøt den palestinske terroristorganisasjonen Svart September seg inn i OL-landsbyen. De drepte to og brukte ni israelske deltakere som gisler. Etter en klønete inngripen fra tysk politi ble de resterende ni israelske gislene drept.
Ikke alle utøverne og funksjonærene døde. Ni utøvere og flere funksjonærer ble ikke involvert, men dro hjem fra München med en gang etter massakren. Men under opprullingen ble det avslørt en del stygge saker. For det første hadde Svart September fått hjelp av tyske nynazister. For det andre hadde tyske myndigheter jobbet hardt med å bli kvitt det militaristiske symbolet, og dermed var sikkerheten og den militære tilstedeværelsen minimal. For det tredje ble vår gamle venn Avery Brundage trukket fram. Han hadde vist støtte til Berlin-OL i 1936, og hans opptreden nå var «ikke å la OL stoppe», noe som var umusikalsk. Han ble kastet som leder av IOC med en gang. For det fjerde hadde Svart September som krav at den vesttyske terrororganisasjonen Røde Armé-fraksjon skulle løslates. Plutselig ble det klart at Tyskland selv ikke hadde orden i sysakene.
To år etter arrangerte Tyskland VM. Sikkerheten var langt tettere.
1992 – Profesjonelle i olympiske leker
Husker du i gamle dager da man måtte være amatør for å delta i OL? Dersom du sier «ja», husker du OL før 1992. For i 1992 kom USAs berømte «Dream Team» på banen. En rekke kjente navn som Michael Jordan, «Magic» Johnson, Charles Barkley, Larry Bird og Scottie Pippen var høydepunktene i et lag ingen kunne stoppe. Nærmest kom det nye landet Kroatia, som «bare» tapte med 32 poeng i finalen.
Det er ikke uvanlig å se på denne utviklingen som en nedtur, men det finnes en annen måte å forklare det på. Kravet om å være amatører hadde lenge gjort det svært vanskelig for sorte utøvere å tjene penger på, og mange hadde elendig betalte jobber etter idrettskarrieren. I tillegg ble mange ledende utøvere fra flere idretter borte fra olympiske leker. Det er en enkel forklaring for enkelte. Det har for eksempel vist seg at bruk av ulovlige resultatfremmende midler brukes langt mer liberalt i for eksempel baseball. Dermed har mange profesjonelle baseballspillere holdt seg unna OL, og USA har bare vunnet én gang.
Innen fotball ble det også bestemt at VM skulle dominere, og under samme OL, 1992, ble det bestemt en aldersgrense på 23 år.
2021 – Pandemiske leker
Olympiske leker skal arrangeres hvert fjerde år. Slik bare er det. Bare i 1916, 1940 og 1944 er det blitt utsatt. Det har vært enkelte boikottaksjoner, som da afrikanske land boikottet OL i 1976, vestlige land boikottet Moskva-OL i 1980 og østblokkland boikottet OL i Los Angeles i 1984. Likevel har det alltid blitt arrangert hvert fjerde år.
I 2020 ble det annerledes. En global pandemi ved navn Covid-19 hadde gjort det umulig å gjennomføre OL. Folk måtte holde avstand, bruke masker og ikke samle seg. Under slike omstendigheter var det å gjennomføre olympiske leker rett og slett umulig. Dermed ble det skrevet historie. For OL ble ikke avlyst som tidligere, det ble utsatt.
I skrivende stund skal OL i Tokyo arrangeres i 2021. Dette virker mest sannsynlig, men japanere er svært skeptiske til arrangementet. Det blir uansett et OL utenom det vanlige, med få tilskuere og en merkelig stillhet.
Det er ingenting å si på avgjørelsen om å utsette, men man kan jo lure på hvordan det hadde vært å gi det et år til.
