Blåtiern eksisterte ikke lenge, men i 12 år var den en vesentlig del av unges liv. Selv om den hadde feil farge.
Egentlig skulle blåtieren være gul. Tikronesedler hadde vært gule siden begynnelsen – ja FØR begynnelsen som spesidaleselder. Nå var de altså blå. Og de lærte en hel generasjon hvor fort penger kan miste verdi.
Blåtiern fra en formue til lommerusk
Da denne seddelen kom, tok den over for den gule tikroneseddelen med Michelsen. Allerede da begynte den å bli mindre viktig for de voksne. Seddelen var en liten formue for barn. Da den kom i 1972, tilsvarte den 77 kroner i dagens penger (2020). Man kunne få hele fem Donald-blader eller to Donald-blader, en Asterix og fortsatt ha penger igjen til godteri. Man fikk rett og slett ikke ti kroner i lommepenger. Det var en formue for barn flest. Skulle man kjøpe melk, kunne man få seks liter. Og fortsatt ha litt igjen til godteri.
Blåtierns eksistens sammenfaller med den sterkeste inflasjonsperioden i fredstid Norge har hatt. Derfor er historien helt annerledes da den forsvant i 1984. Da var den verd i overkant av 26 kroner etter dagens pris. Det betyr at den nå var verd en tredjedel av det den var i 1972. Man kunne få ett Donald-blad for den. Asterix-bladet kostet dobbelt så mye som tieren kunne betale for. Skulle man handle melk, fikk man bare én liter.
Sånn sett ble blåtiern en måte å forklare inflasjon på som alle kunne forstå. Ungdommer i 1984 kunne bli nostalgiske til tiden da de var (enda) yngre, da den utdaterte seddelen som lå nederst i lomma faktisk var verd noe. Da kunne hele verden kjøpes for et bilde av Fridtjof Nansen. Nå var Nansen ute og den tykke nye mynten symbolet på en annen tid.
Seddel av sin tid
Selv om den bare hadde eksistert i tolv år, hadde blåtiern mange støttespillere da den ble byttet ut. Den var pen å se på, og alternativet var en tykk tikrone mange mente var stygg. Tykk visstnok siden blinde skulle skille den fra mynter som var mindre verd. Den var langt fra populær. Men ti kroner var ikke lenger forsvarlig som seddel. Den var rett og slett for lite verd.
Reversen forteller en interessant historie som gir gjenklang i hele landet. Det er to motiver der, et skipsverft som godt kan være Akers mekaniske, og en statue av en fisker fra Rådhuset i Oslo. Da seddelen sirkulerte, var Norge i en omveltning. Fiskeren representerer tiden da primærnæringen (fiske, jordbruk, skogbruk) dominerte. på midten av 1800-tallet forandret hele Norge seg sakte fra en jordbruks- til en industrinasjon. Dikteren Ingar Krokann kalte dette «det store hamskiftet». Skipsverft var en svært viktig del av denne industrien. På 1970-tallet var et nytt hamskifte på trappene. Slutten på den norske veksten etter andre verdenskrig hadde kommet. Det var nå ikke lett å holde i live tungindustri. Flere verft ble lagt ned.
Det andre hamskiftet kom altså på åttitallet. Da disse sedlene var avlegs, ble i stedet service-næringen viktig. Skip ble bygget i andre land, fisk ble sendt til foredling andre steder. Nå var restauranter, kafeer og barer framtiden. Åttitallet representerte Norge skritt inn i det moderne og europeiske, på godt og vondt. Men det var blåtiern som bar dem dit på sin rygg.
