Det er i dag 30 år siden tronskiftet fra Olav V til Harald V. Det ble en blanding av sorg for den som gikk bort og visshet over at Norge var i trygge hender.
Nå har ikke kongen noen reell politisk makt, men nettopp derfor er monarkiet viktig. Det var samlende uten å være politisk. Kong Olav V var alles konge som faren hans før ham. Harald V skulle bli det samme.
Tronskiftet med blafrende lys
Kong Olav V gikk bort 87 år gammel den 17. januar 1991. Det var et sjokk for landet, om enn et ventet sjokk. Han hadde følt seg dårlig, men nektet å sette ned tempoet, året før. Det betyr ikke at det ikke gjorde vondt. I en svært kald januarnatt ble de første telysene plassert på Slottsplassen. De ble fulgt av flere og flere. Barnetegninger og hilsninger fulgte. Etter hvert ble det en folkebevegelse. Alle måtte si farvel med en konge som hadde betydd så uendelig mye for ham.
Den nye kongen hadde vært til stede på Kongsseteren da Olav V gikk bort. Harald visste utmerket godt at tronskiftet skjedde med en gang. Allerede på vei ut ble han av en lege omtalt som «Deres Majestet». Det hadde ikke sunket inn, og Harald V sa senere at han var «lettere livredd» da han hørte det. Han var også svært rørt, både av lysene og gudstjenesten, fylt til randen.
Det norske tronskiftet
Fra et historisk perspektiv var tronskiftet mellom Olav og Harald spesielt. Harald V var første norske konge oppvokst i Norge siden Olav IV. Sistnevnte ble konge i 1380, så det var lang tid siden. I tillegg ble Olav IV konge ni år gammel, og han døde 16 år gammel. Olav V hadde selv blitt født i England og oppvokst sine første tre år i Danmark, men var så norsk som noen.
Da Olav IV ble konge i 1380, hadde man hatt norske konger i over 500 år, men kroning i bare to hundre. Olav IV var begynnelsen på slutten av Norge som selvstendig land. Da han gikk bort, gikk Norge inn i Kalmarunionen, som ble starten på over fem hundre år som ikke-selvstendig land. Selv om unionen med Sverige var av den svært løse sorten, var unionsoppløsningen i 1905 et svært friskt pust.
Selv i 1905 var Norge om ikke rikt, så i det minste velfungerende land. I 1991 var situasjonen en annen.
Folkekongen gikk ut av skyggen
Olav V er kjent som folkekongen, og rangerer høyt, til tider høyest, over folks favorittnordmann. Likevel var det ingen lett jobb for ham å ta over. Kongen var vant til å hoppe på ski, men å hoppe etter Haakon VII var ingen lett oppgave. Faren hans hadde ført Norge gjennom en vanskelig tid som selvstendig, og han var symbolet på korrekt prosedyre og troskap til grunnloven som til tider gikk utenpå mange politikere. Haakon VIIs rolle under andre verdenskrig kan neppe overdrives. Han var symbolet på kampen mot nazismen og en av hovedgrunnene til at nordmenn flest aldri ga seg.
Olav V greide seg likevel svært godt. Han hadde selv vært viktig under andre verdenskrig, og han framsto tidlig som en myndig og dyktig mann med klare meninger om at nordmenn var ett folk og én gruppe uansett hvor de kom fra. Han hadde ingen illusjoner om spesialbehandling, og satt heller i kø enn å bruke bussfeltet. Han tok T-banen da det var oljestreik og gikk skitur sammen med alle andre.
Haakon VII etterlot seg en stor skygge, men Olav V greide fint å følge opp ved å være seg selv, å knytte folket sammen, å være alles konge og å gjøre avstanden mellom monark og folk litt mindre.
Norges kloke far
Harald V hadde heller ingen lett oppgave. Det at han var lettere livredd under tronskiftet er ikke rart å forestille seg. Olav V måtte «bare» gå ut av skyggen til sin far, Harald måtte markere seg etter to eksepsjonelt dyktige konger.
Akkurat som faren fant Harald V sin egen vei. Han er den åpne, gode og kloke faren, eller farfaren, som vi alle trenger. Harald V visste hvor skoen trykket i Norge. Vi trengte å samles i en periode der vi sto i fare for å splittes. Harald V var også alles konge, som faren og farfaren, men like viktig var hans visjon av Norge et land som hadde plass til alle. Han tok under sin vinge de som var kommet skjevt ut, de som ikke følte seg hjemme, de som ikke hadde det lett.
Det var mange krefter som gjorde at vi i Norge ble et mer tolerant samfunn på 2000-tallet, men Harald V var en av de viktigste.
