Brakteater har en spesiell historie for Norden. Flotte smykker forsvant med vikingtiden, og tynne mynter dukker opp etter den.
Brakteater kommer fra ordet bractea, som betyr tynn metalskive. Det kan komme fra βράχω (braxo), gammelgresk for å riste. Uansett er det ikke et positivt trekk. Historien er langt mer spennende, og svært nordisk i begynnelsen.
Brakteater dominerte i folkevandringstiden
I folkevandringstiden var brakteater flotte gullsmykker som ble båret som halskjeder. Flere av dem kunne minne om keltiske mynter med avbildninger som var viktige for dem. Svært vanlig var bildet av en rytter med et svært stort hode til hest. Disse gullsmykkene kunne ha runeinnskrifter, som ALU (sannysnligvis «beskyttelse»). Hakekors, som også symboliserte lykke, var også med. Slik kan brakteater rett og slett ha vært lykkeamuletter.
Disse brakteatene var spesielt nordiske, faktisk er to tredjedeler av alle funnet der. Sannsynligvis var det kopier av romerske medaljer, muligens via keltiske eller germanske gjengivelser. Til sammen er omtrent 160 funnet i Norge, for det meste i sørdelen. Den største , fra Jåtog på Lista, var hele 8 cm i bredde.
Nøyaktig hvem mannen med det store hodet er, varierer, men det kan godt ha vært guden Ty. Ty var mye viktigere tidligere i folkevandringstiden, men han ble dyttet til side av Tor, Odin og Loke i vikingtiden. For Ty var krigsguden som hadde «lyst til å vekke splid, og han gjør alri noe for freden». Andre forslag er Odin og Sleipner. Seks brakteater fra Austad i Flekkefjord hadde påskriften T X. Det er trodd at det sto for «Ty og alle guder».
Gull og sølv hos nordboere
Gull ble med på folkevandringene, og det kan forklare hvordan de dukket opp i Kent i England og i Pannoia (Ungarn, Kroatia, Serbia, Slovenia, Bosnia). De ble med både langobarder og anglere på tur.
Selv om gull var mer verdifullt hos «siviliserte» folk som grekere og romere, var det ikke tilfelle i vikingtiden i nord. Der var sølv mer etterspurt, spesielt i vikingtiden. Samtidig er det langt fra sikkert at dette var tilfelle før. Gullbrakteatene som ble brukt i smykker var sannsynligvis omsmeltede solidi – romerske og østromerske gullmynter. Disse hadde bilde av keiseren, og det er langt fra usannsynlig at norrøne høvdinger forsto dette med propaganda.
Men altså, sølv var mer etterspurt. Da vi endelig fikk mynter i Norge, mellom 995 og 1000, var det i sølv. Det er faktisk ikke funnet gullmynter før år 1500 i Norge. Selv Harald Hardråde hadde sølvmynter. Han tjenestegjorde i Østromerriket og ble betalt i solidus-mynter av gull. Faktisk var det lite sølv i det hele tatt i Østromerriket. I vest var det motsatt, sølv kunne oppdrives, mens gull var veldig sjelden. Likevel var gull aldri like populært i begynnelsen.
Brakteater kommer tilbake – som mynter
Skjønt, sølv og sølv, allerede fra Harald Hardråde av ble myntene utvannet med kobber. Det ble enda verre senere.
Sølvmyntene fram til Sigurd Jorsalfare var typiske mynter for tiden. De het penninger som i engelsk penny, tysk pfennig og fransk denier. Deretter kom en nedgangsperiode i Norge, der borgerkriger rev landet i filler. Mynter fra denne tiden er svært sjeldne før vi kommer til kong Sverre. Og da er brakteatene tilbake igjen, men på en helt annen måte.
Dette var ikke medaljer, men løvtynne sølvmynter med pregning på én side og en slags kopi på andresiden. Enkelte var svært forseggjorte og inspirert av solidi fra Østromerriket. Andre var svært enkle med kors eller bare bokstaver. Det eksisterte i og for seg penninger, men de var langt sjeldnere.
Det spennende er faktisk de mange anonyme brakteatene. Der står det som ofteat bare bokstaver som sannsynligvis spiller på myntstedet. T er Tønsberg, A Oslo, B Bergen og N er Nidaros.
Brakteater finnes i mange land, men ingen land har de vært så viktige for numismatikken som Norge. Verken som medaljer eller mynter.
.jpg){kind=link}
