I Europa kan man snakke om en gullalder mellom 1821 og 1933. Dette var en periode med flotte gullmynter i mange land.
Gullstandarden ble innført i Storbritannia i 1821 og avskaffet i USA i 1933. Mellom de to årene fantes det gullmynter i stort monn. For mange land var gullmyntene et bevis på egen fortreffelighet, og det var viktig å ha imponerende gullmynter. Dette gjorde at man kan snakke om en gullalder for gullmynter.
Sovereign til folket
England hadde, som mange andre land, en lang periode med gullmynter før 1821. Det som var nytt med gullmyntene fra 1817 av, var at de var mer stabile og ble preget i stort nok antall til at de ble relativt hyppig brukt. I 1821 gikk Storbritannia formelt over til gullstandarden. Omtrent hundre år før hadde Isaac Newton manipulert forholdet mellom gull og sølv slik at sølv ble presset ut av myntmarkedet. Britene spiller ikke alltid rent.
Uansett hva som sto bak, startet altså Europas gullalder med Sovereign. Symbolet med St. Georg og Dragen ble spredt på gullmynter over hele Storbritannia og videre. Symbolet på Storbritannia som ny stormakt, både økonomisk og militært, var klart. Napoleon var beseiret og industrialiseringen fortsatte for full fart. Selv om britene holdt Europa på en armlengdes avstand – hørt det før? – var Sovereign populær. Dragen forsvant, og ble erstattet med diverse våpenskjold før den kom tilbake igjen. Det ble preget spesialutgaver i £5 og $2,5 i tillegg til standarden.
Fransk gullalder og -union
På mange måter startet egentlig Europas gullalder allerede i 1803. Napoleon fikk Frankrike over på desimalsystemet og preget mynter med stabil vekt. Dette var Frankrikes vei ut av en politiske gjørma revolusjonen hadde blitt. Utseendemessig var det stor variasjon. Napoleon fokuserte mye på keisermyten, og sammenliknet seg med de gamle romerske keiserne. Deretter var Ludvig XVIII tilbakeskuende 1700-talls, mens Karl X og Ludvig Filip var moderne i hårsveisen. Alle hadde en enkel revers. I 1848 kom den legendariske engelmynten. Deretter var det den moderne keiser Napoleon III med flippskjegg, også han stadig mer keiserlig i utformingen.
Franskmennene hadde ingen tro på en ren gullstandard, så de hadde et såkalt bimetallisk system. Det betydde at det var et stabilt forhold mellom sølv og gull, det Newton stakk kjepper i hjulene på. Det var alltid 15 sølvmynter på en gullmynt som veide like mye. Dette virket fornuftig, og Andorra og Monaco ble med. Deretter ble flere land med, og Den latinske myntunionen ble født. Nå kunne man bruke Andorra-gullmynter i Brussel, belgiske gull-franc i Paris og så videre. Napoleon III fikk til og med preget 100 franc-mynter, noe som fikk de britiske gullmyntene til å blekne i forhold.
Men de ble ikke alene. Monaco ble søkkrike på grunn av kasinoer og badegjester. De fikk preget sine egne 100 franc-mynter. Begge veide 32,25 gram, åtte ganger vekten til en Sovereign.
Østerrike, Tyskland og Den skandinaviske myntunion
Østerrike hadde en lang tradisjon med gullmynter, men det var en relativt beskjeden produksjon før Franz Josef ble keiser. Østerrike var som Russland håpløst utdatert innen industri og transport, og i tillegg var det byråkratiske systemet gjennomkorrupt. Likevel greide Østerrike å prege gullmynter i over en million eksemplarer allerede på 1850-tallet. Det som imidlertid er rimelig forvirrende, er at de i en periode hadde tre forskjellige valutaer. De hadde den tradisjonelle dukaten, den nye kronen og florinen. Florinen var spesiallaget for å ha et uoffisielt samarbeid med Den latinske gullunionen. Derfor sto det 8 floriner 20 franc på myntene.
Den latinske myntunion var ikke den eneste myntunionen. Det fantes også en skandinavisk myntunion. I utgangspunktet tenkte de skandinaviske landene på å bli knyttet til Den latinske myntunion. Alt dette forandret seg i 1870.
Tyskland hadde ikke eksistert som ett land før 1871. Da ble landet samlet på den beste mulige måten for tyskerne, ved å banke Frankrike i krig og å forene Tyskland i Versailles berømte speilsal. Numismatisk betydde det at Tyskland fikk en samlet myntenhet, Mark. Tyskerne valgte ikke den franske bimetalliske løsningen, men en engelske gullstandarden. Da Skandinavia omsider fikk dannet sin union i 1873, ble den tyske modellen valgt.
Gullalder i Russland og USA
Russland hadde lenge hatt mynter, og gullmynter dukket opp fra tid til annen. Men akkurat som den britiske Guinea og den franske Louis d’Or, var den russiske gullmynten på 1700-tallet ustabil. Faktisk tok det lang tid før russerne passerte kravene til gullstandard. Det skjedde først i 1897, i den usedvanlig dumme keiser Nikolai IIs styre. Fram til da hadde faktisk russere forfalsket blant annet nederlandske dukater i lang tid. Myntene var kanskje forfalskninger, men de hadde samme gullvekt som originalene. I 1897 ble Nikolai IIs 5 og 10 rubler de dominerende myntene. De hadde også større mynter, blant annet 25 rubler. Den veide like mye som 100 franc, noe som gjorde rubelen til en svært høyt skattet valuta.
USA var lenge bimetallisk som Frankrike, men gullrushet i 1849 og de mange sølvrushene før og etter gjorde dette svært kaotisk. I 1873 ble sølv rett og slett fjernet fra valutaen til store protester fra sølvgruveeierne, som hadde mye makt. Dermed ble gullstandarden et faktum omtrent samtidig som Skandinavia. Gullmynter var i og for seg ikke noe nytt i USA, men nå som de ikke sto i forhold til sølvmynter, fikk de en helt annen betydning. Det tok litt tid. Eagle (10 dollar)-myntene ble bare preget i 120 eksemplarer ved hovedmyntverket i Philadelphia i 1875. Deretter tok det opp, og i 1880 passerte de en million i Philadelphia alene. Fra 1866 av hadde myntene påskriften «In God We Trust», som naturligvis av både tilhengere og motstandere av gullstandarden ble til «In Gold We Trust».
Var gullstandarden en gullalder?
Både før og etter første verdenskrig var det andre land som hadde gullmynter. Hellas, Jugoslavia, Tsjekkoslovakia, Nederkand, Belgia og de fleste andre. Ikke alle var knyttet til gullstandarden, men den rådet fram til 1933. Deretter ble systemet erstattet av fiat-penger, det vil si penger av billig materiale der man stolte på verdien. Så gjenstår spørsmålet: Var gullstandarden en gullalder?
Både og. Gullstandarden knyttet verdien av penger til gull, og gull hadde en avtalt og stabil verdi. Siden gull alltid var verd det samme, ville pengene alltid være verd det samme. Ulempen var at dersom etterspørselen etter gull øker, vil det føre til deflasjon, slik det skjedde i 1870-1890 i USA. Fiat-systemet må hele tiden justeres, og det skaper inflasjon. Begge medfører at pengeverdien minsker. De største tilhengerne av gullstandarden vil også fjerne sentralbanker, og dermed blir diskusjonen langt mer politisk enn bare gull mot tillit.
Gullstandarden var uansett en periode som ga oss vakre mynter og en stor interesse for numismatikk. Det får være konklusjonen herfra.
