Frigjøringen av Norge skjedde ikke over hele landet den 8. mai. Den begynte i Finnmark, og det begynte med sovjetisk hjelp. Men hvordan skulle det gå med Den røde hær i nord?
Den 26. oktober 1944 regnes som starten på frigjøringen av Norge. Det var da styrker fra Sovjetunionens Røde hær erobret Kirkenes. Men det var på ingen måte gitt hva som skulle skje.
Kirkenes frigjort etter intense kamper
Etter at Tyskland erobret Norge, ble Kirkenes et naturlig samlingspunkt for tyske soldater. Det skyldtes delvis at neste trekk var å erobre Murmansk. Med Kirkenes som en av basene begynte den tyske framrykningen bra i 1941, men så stoppet det opp. Tyskerne hadde Finland som allierte etter at Finland var forbanna på Sovjetunionen. Den røde hær erobret Finland etter harde kamper der finske soldater forsvarte seg så bra at Hitler mistet troen på Sovjetunionens styrker. Imidlertid tapte Finland igjen for Sovjetunionen i 1944, og i september inngikk de en fred med Sovjetunionen. Ifølge den måtte de jage ut tyske soldater.
Tyskland trakk seg tilbake fra Sovjetunionen og Finland med Den brente jords taktikk. Alle hus de kom over ble bombet og alle forsyninger tatt med eller destruert. De visste utmerket godt at Finnmark var neste område. For å sikre at Den røde hær ikke tok igjen styrkene for fort, satte tyskerne opp et godt forsvar av Kirkenes. Dette var mest for å gi resten av hæren tid til å kunne komme seg unna og forsvare Narvik.
Den 18. oktober kom Den røde hær til Norge, og det er her frigjøringen av Norge startet. Derfra begynte de harde kampene. Nazistene ble bekjempet flere steder, og den 25. oktober frigjorde Den røde hære Kirkenes. Eller i det minste det som var igjen av byen. Den sto i brann, startet med tyske fyrstikker.
Den brente jords taktikk
Vi har tidligere snakket om Nord-Norge under andre verdenskrig. For ordens skyld kan vi gjenta tallene. Kirkenes hadde omtrent 7000 innbyggere før andre verdenskrig. Nå har den omtrent halvparten. Likevel var det ikke de som hadde det verst. For tyske soldater hadde ikke tid til å gjøre så store skader i Øst-Finnmark. Da de trakk seg tilbake over Tanaelven, ødela de broen. Dermed hadde de nok tid til å gjøre langt mer skade i Vest-Finnmark og Nord-Troms. Til sammen ble 11 000 bolighus, 116 skoler, 60 offentlige bygninger og det meste av elektrisk forsyning ødelagt.
Og det er før vi snakker om tvangsevakueringen. For det skulle heller ikke være igjen folk i de utbombede områdene. Evakuering av befolkningen var først frivillig, og så tvunget. Alt i alt ble omtrent 50 000 nordmenn tvangsevakuert. Og det var liten sympati fra tyskerne. Rikskommisar Terbovens oppfordring var klar: «Medlidenhet med befolkningen er ikke på sin plass». Tyskerne antok at 30 000 mennesker kom til å omkomme under tvangsevakueringen. Norske nazister trodde på 20 000 døde. Det reelle tallet er uklart, men historiker Arvid Petterson har anslått tallet til 339 sikre tilfeller. Det skyldes ikke godhet fra tyske soldater, men en mild vinter.
Stalin sikret frigjøringen av Norge
Men hva så med Øst-Finnmark? De var etterlatt med Den røde hær, ledet av Josef Stalin. Og selv om Stalin var en alliert, var han for mange en alliert som gjorde at man foretrakk sine fiender.
Ironisk nok var det nettopp Stalin som sikret Norges selvstendighet. For da frigjøringen av Norge var gjennomført, var mange generaler klare på neste skritt. Og det var at Øst-Finnmark, altså øst for Tanaelven, skulle bli russisk. I tillegg skulle Sovjetuinionen ha langtidsleie av havner i Vardø, Vadsø, Tromsø og Hammerfest.
Og likevel skjedde det ikke. Grunnen er at det sannsynligvis stoppet med Stalin. Stalin hadde inngått en avtale med britene om hvilke områder han var interessert i. Og Stalin ville ha områder som hadde slavisk befolkning. I tillegg, da til Romania, Estland og Ungarn. Russland hadde blitt angrepet fra vest både i 1812 og 1941. Det skulle ikke skje igjen. Da var det helt i orden for ham å tillate at Norge, Danmark, Nederland og Belgia ble innen britisk interessesfære.
Russiske styrker forble i Norge, men gikk aldri vest for Tanaelva, fram til 25. september 1945. Da forlot de fredelig og uten protester Øst-Finnmark. Men da var også resten av Norge fritt – og begynnelsen på gjenreisningen i gang.
