Napoleon førte verden inn i en ny tid. Hans gullmynter var interessant nok en merkelig blanding av nytt og gammelt.
Napoleon er fortsatt en omdiskutert leder. I Storbritannia ble han elsket av radikale og hatet av konservative, i Frankrike var det motsatt. Han frigjorde mange land i Europa fra føydalisme og sensur, men samtidig kostet hans kriger mange menneskeliv. Krigene var imidlertid for det meste startet av hans fiender og avsluttet av ham. Det er ikke å stikke under en stol at han var avgjørende i å modernisere Europa. Likhet for loven, eiendomsrett, religionsfrihet, sekulær og moderne utdannelse og stabil økonomi var blant de viktige prinsippene Napoleon sloss for og innførte.
Napoleon beveget seg sakte fra radikal revolusjonær til etablerte keiser, uten å miste syne av idealene han sto for. Og de tre gullmyntene følger denne utviklingen av en av verdenshistoriens viktigste personer.
Forløperen – Louis d’Or
Dette med gullmynter hadde ofte vært et noe vanskelig tema. Da Spania og Portugal fikk lettere tilgang på gull og sølv, skapte de mynter med høy verdi og stabilt godt innhold av edelmetall. Frankrike ville gjerne herme, men de hadde ikke nok materiale. Derfor var de franske gullmyntene i lang tid av sterkt varierende gullinnhold. I 1641 gjorde Ludvig XIII kort prosess og innførte en ny gullmynt. Den fikk navnet gull-Ludvig, eller Louis d’Or, på folkemunne.
Louis d’Or ble på grunn av sin relative stabilitet langt mer etterspurt, og den holdt seg i lang tid. Ludvig XIV brukte dem blant annet til å kjøpe Versailles. Ludvig XV brukte dem på å tape mange kriger mot Storbritannia. Ludvig XVI brukte dem på å prøve å få økonomien på rett kjøl. Mot slutten av hans styre ble hans absolutte enevelde erstattet av et konstitusjonelt monarki. Da ble myntene hetende Louis d’Or constitutionel, altså den konstitusjonelle Ludvig-gullmynten.
Napoleon som førstekonsul – revolusjonsmynten
Den første gullmynten viste bilde av Napoleon som preimier consul, altså førstekonsul. Begrepet «konsul» var hentet fra Den romerske republikken, der konsul var høyeste embete. Den første franske republikken, altså den rett etter at Ludvig XVI ble avsatt, var kaotisk. I 1799 gjennomførte Napoleon og flere andre et kupp. Dette medførte at han og to andre satt som konsuler i ti år. Napoleon utnevnte seg selv til førstekonsul på livstid for å understreke at han sto over dem. Likevel var han ikke keiser ennå.
Nettopp dette er viktig. Selv om han selv satt på livstid, var han ikke ennå bare en ny konge for å ta over for den gamle. Han fulgte, offisielt, spillereglene. Han var ikke Napoleon, men borger Bonaparte, på mynten. Han brukte også den revolusjonære kalenderen. Dette var en kalender som ble innført i 1793 med 22 september 1792 som startdag. Det var da republikken ble innført. Det nye året var delt inn i 12 måneder på 30 dager med fem til seks ekstradager.
Inndelingen hadde i 1795 blitt forandret fra den gammeldagse der det gikk på tall som gikk opp i 12 (2, 3,4, 6) til titallssystemet. Dermed ble myntene 5, 10, 20, 40, 50 og 100 francs.
Napoleon som keiser i overgangstiden
I 1804 ble Napoleon keiser. Rent maktmessig var dette bare en formell forskjell. Likevel hadde han en annen autoritet da han ble keiser. Han hadde ikke engang formell motstand, og hans ord var så godt som lov. Republikken eksisterte i begynnelsen i det minste i navnet, men utvidelse av stemmeretten var uaktuelt. Heller ikke ble sensuren spesielt lettet.
Myntene til Napoleon var i en overgangsperiode. Det første som skjedde, var at førstekonsul Bonaparte ble til keiser Napoleon. Deretter ble året 13 (AN) fulgt av 1806 (e.Kr.). Han hadde i denne tiden ikke bare bekjempet flere forsøk på å stoppe ham. Han hadde også beseiret Det tysk-romerske riket og erstattet det med et mye mer velfungerende system.
Napoleon hadde hatt mange støttespillere fram til han ble keiser. En av dem var Ludvig van Beethoven. Han skulle dedisere sin tredje symfoni til Napoleon. Da han fikk høre at Bonaparte ble keiser, brøt Beethoven tvert og kalte symfonien «Eroica» i stedet.
Napoleon som ubestridt keiser
Napoleon var uovervinnelig. Han kontrollerte Spania, det som skulle bli Tyskland, Italia og Nederlandene. I 1809 beseiret han den femte koallisjon, bestående av Østerrike og Storbritannia. Det var knapt noen motstand igjen for Napoleon.
Gullmyntene fulgte suksessen og egoet hans. I 1807 fikk keiseren en laurbærkrans, og i 1809 var Frankrike ikke lenger en republikk, men et keiserrike. Napoleon hadde gått fra seier til seier.
Vi vet hvrodan det gikk til slutt. Den store general og den mektige keiser gjorde en avgjørende feil da han angrep Russland i 1812. Deretter ble restene av hans styrker beseiret i slaget ved Leipzig i 1813. Han ble sendt til Elba i 1814, og Europa trodde de var kvitt ham. Han rømte, var keiser i 100 dager og kjempet nobelt mot overmakten ved slaget ved Waterloo.
Napoleon døde i 1821. Idealene hans lever fortsatt, og det gjør myntene også.
