Keltiske mynter viser en gang for alle at «kelter» er et vidt begrep – og at de var kreative i sin kunstneriske gjennomgang.
Når man snakker om keltiske mynter, må man først avklare hva «keltisk» betyr. Og her blir det dessverre litt komplisert. For ordet er gresk, men kanskje lånt fra keltisk. Romerne kalte dem «gallere», etter en stamme. Wales kommer fra et germansk ord som betyr enten «fremmed» eller «en som snakker keltisk, italiensk eller fransk». Det skal ikke være lett. Cymru betyr sånn omtrent «landsmenn», men ble brukt lenge etterpå.
Uansett, Ingen navn festet seg egentlig. Dette skyldes kanskje at det egentlig så på seg selv som et folk, men heller en løs gruppe stammer med felles språk. Og nettopp dette med at de er forskjellige er viktige når vi ser på keltiske mynter fra 200 f.Kr.
Keltiske mynter – kopi med vekslende hell
Som nevnt var kelterne en løs sammensetning. De ble også påvirket av hvem de var i kontakt med. For eksempel var gallere i sør i god kontakt med grekere, for eksempel i Massalia, dagens Marseille. De i nord kunne være leiesoldater som fikk betalt av for eksempel Filip av Makedonia.
Det som uansett er sikkert, er at mynter slo an hos kelterne. Innen kort tid prøvde de å prege sine egne. Noen ganger laget de egne temaer, ofte kopierte de eksisterende. Som regel ga det litt egne resultater. Et eksempel på dette er en gresk mynt fra Massalia (til høyre). En gullmynt har latt seg inspirere, men løven er en hest, og perleringen er blitt til en bord. Det finnes også flere mellomledd som viser hvorfor kelterne gjorde rett i å bytte til hester. I en variant fra liguriske stammer ser løven ut som en hissig kreps.
Det hører med til historien at det finnes mange eksempler på godt håndverk, om enn kopien ikke helt holder gresk nivå.
Kreativitet og abstraksjon
Keltiske mynter begynte som interessante, til dels gode, kopier av greske og makedonske mynter. Deretter ble det langt mer kreativt. Kelterne så ut til å være fascinert av forenklinger og abstraksjoner.
Et godt eksempel på dette er Pegasus på bildet til venstre. Den er så stilisert og geometrisk at den kunne ha passet inn ved siden av Picasso-bilder. Likevel er mynten over 2000 år gammel.
Denne er ikke enestående. I andre tilfeller er Apollon erstattet av en sirkel inni en sirkel, da Apollon i noen fortellinger er solguden (tradisjonelt er Helios solguden).
Dette er uansett interessant. Det blir feil å kalle det forfalskninger – det vil være å anklage folk i antikken for å ha vært sterkt svaksynte. Det er nok heller en kopi til ære for originalmynten, men med en keltisk vri. Keltiske mynter er derfor en form for «det beste av to verdener».
Dessuten ble det også preget keltiske mynter med mer keltiske motiv. I tillegg til hesten, kom villsvinet stadig mer med. Båter og trær var også populære. Men alltid med abstrakte og symbolske representasjoner.
Moderne kunst er kanskje ikke fullt så moderne?
