Krigsflygerne er blant de som kjempet under andre verdenskrig som fortsatt mangler oppreisning. Nå er det på tide å få ryddet opp i samvittigheten.
Andre verdenskrig var noe helt for seg selv. Det er ikke alltid lett å forstå reaksjonene til de som var i det. Derfor er det vanskelig å dømme dem. Derfor har mange av våre oppgjør kommet først på åtti- og nittitallet. Men hvor lenge skal krigsflygerne vente?
Krigsflygerne ikke del av samholdet
Da Norge var okkupert under andre verdenskrig, dannet folket et samhold mot overmakten. Samholdet ble bevist på mange måter. En av dem var den klønete loven om at det var forbudt å nekte å sitte ved siden av en nazist. En lov blir bare til ved behov, og det at ingen ville sitte ved en nazist var en triumf. En annen måte man viste samhold var populariteten av binders, en oppfinnelse som dessverre aldri var norsk, som symbol. En tredje var de mange sabotasjene. Motstandsmennene holdt motet oppe blant befolkningen.
Problemet var at de som kjempet utenfor landet var nettopp det – utenfor. Verken krigsseilerne eller krigsflygerne hadde måttet forholde seg til rasjonering og Gestapo. Det vil si, ikke i Norge, i det minste. Deres bragd handlet ikke om å frigjøre Norge – i hvert fall ikke direkte. I stedet var de med på å bekjempe Nazi-Tyskland ute. Både krigsflygerne og krigsseilerne gjorde en kjempeinnsats for å bringe Nazi-Tyskland i kne. Likevel var det ikke alle nordmenn som så det. De så kun sin egen plage. Verden for øvrig fikk greie seg selv.
Det ble heller ingen opptog for de som kjempet utenlands slik motstandsmennene fikk. Ei heller ble det skrevet stort om dem i aviser. Nordmenn flest visste lite om hverdagen deres. Flere av krigsflygerne ble konfrontert av nordmenn flest med at «de var heldige som var i utlandet».
Marerittaktig hverdag
«Heldig» er neppe riktig ord. I begynnelsen var det kanskje ikke fullt så ille som det skulle bli, selv om de ble forsøkt torpedert. Men så begynte marerittet. Fra 1942 av var hverdagen en annen. Da var de norske krigsflygerne med i krigen på alvor. Noen jaktet på ubåter, andre leverte norske sabotører, noen var jagerflygere. De viste seg fra sin beste side, og skjøt ned mange fly. Britiske flygeledere lot seg imponere både av jagerflygerne og bakkemannskapet.
Samtidig falt mange nordmenn. Det var ikke uvanlig at skvadronen kom tilbake med en eller to mann færre enn da de dro ut. Dødstallene var svært høye. Av de åtte skvadronssjefene til skvadron 331 under andre verdenskrig, døde tre. Tallet på piloter var langt høyere.
Slikt tar på. Flere ledere for krigsflygerne husket at de ble vekket av skrik fra flyvere med mareritt. Flere nordmenn slet også med det vi nå kaller post-traumatisk stress-syndrom. De ble likegyldige eller utmattet, og leger anbefalte å trekke dem ut. Enkelte ble skutt ned før de kom så langt.
En av fordelene med å tilbringe tid i England, var likevel at det eksisterte et uteliv og mulighet for å være sosiale. Snart ble den også fratatt dem. For å være klare for å være mobile under inntoget i fastlands-Europa, måtte de etter hvert trenes opp på jorder i Sørøst-England og så i Belgia. Ekstrem kulde, sykdommer og frykt for tyske V1 og V2-raketter var dagligdags. Det finnes bedre eksempler på heldig enn dette.
Den lange veien mot oppgjør
Befolkningens tanke om at norske flygere var «heldige» er naturligvis delvis forsvart med uvitenhet. Til Norges forsvar var holdningene heller ikke spesielt for oss. Også nederlandske, belgiske og franske flyvere opplevde liten forståelse. Polakker og tsjekkere som dro hjem, opplevde mistenkeliggjøring under et nytt, kommunistisk regime. Norge hadde etter andre verdenskrig nok med å bygge opp seg selv.
Det er imidlertid ikke et spesielt sterkt forsvar. For i flere år etter andre verdenskrig måtte norske jøder kjempe for å få tilbake sine egne eiendeler fra en byråkratisk stat. Krigsseilerne måtte kjempe for å få pengene de hadde krav på fra Nortraship-fondet. Mange andre falt også utenfor den offisielle historien.
Krigsflygerne har fått noe oppreisning. Per Hysing-Dahl, stortingspresident 1981-85, fikk en statue på Flesland i 2017. Ett år tidligere ble et minnesmerke til ære for de norske krigsflygerne avduket i Grimbergen i Belgia. Begge er privatfinansiert. Det førstnevnte ble avduket av statsminister Solberg, men det er også det nærmeste man har kommet en anerkjennelse fra staten. Hadde det ikke vært for disse handlingene og innsatsen til forfatter Cato Guhnfeldt, hadde krigsflygernes historie sannsynligvis blitt glemt.
Krigsflygerne gjorde en viktig innsats for å bekjempe Luftwaffe. De spilte en rolle i kampen om Vest-Europa. De fløy motstandsmenn over Norge under farlige forhold. De har mer enn gjort sitt.
Nå er det på tide at staten gjør sitt. For vi var heldige som hadde dem.
