Kong Frederik IVs parykkåtteskilling er ettertraktet på samlemarkedet. Men kjenner du til historien rundt mynten?
Tradisjonen med å bruke penger som smykker er lang, men Frederik IVs parykkåtteskilling er noe for seg selv. Etter denne mynten ble det stadig mer vanlig å se folk med knappemynter til finklær og mansjettknapper til finskjorter. Og alt skyldes en flottenfeierparykk.
Kontrafei med allonge
Advarsel: Denne delen vil inneholde fremmedord. Og bare handle om selve hårstilen.
Kongens kontrafei – dette er et fint ord for «portrett» – er i profil med en lang og flott allongeparykk. Så hva er en allongeparykk? Vel, ordet «allonge» betyr sånn omtrent «forlengelse». På sett og vis er altså allongeparykk sin tids extentions. Den enkle versjonen er imidlertid at allongeparykk rett og slett er en parykk som rekker ned til skuldrene – minst.
Disse parykkene var populære til godt inn på 1700-tallet. De forbindes særlig med dommere i engelske rettsaler til langt inn i moderne tid. De kan framstå lettere komiske, men i sin tid var de høyst nødvendige. For allongeparykken var selveste Solkongens, Ludvig XIV, favoritthårpryd. Og Ludvig XIV var en mann man gjerne ville holde seg inne med. Hans hobbyer gikk blant annet ut på å overøse sine venner med gaver og å gå til krig mot sine fiender.
Allongeparykken gled sakte ut av motebildet etter at Ludvig XIV døde i 1715. Da ble det i stedet de enklere pudderparykkene, ofte med en liten hale hår bakover i pung eller pisk, som kom på moten.
Parykkåtteskilling til begjær
Tilbake til mynten. Frederik IVs parykkåtteskilling var spesiell av flere årsaker, men kanskje mest spesielt på grunn av kvaliteten. For selv om både Frederik III og Christian V hadde flotte parykker på myntene, var de alle på de store myntene. Ingen av de små myntene ble beæret med kongens kontrafei.
Dessuten tok Frederik IV seg bedre ut. Der Frederik III hadde et hakeparti på størrelse med en kommode og Christian V varierte fra oppstoppernese til oppblåst, var Frederik IV bare elegant og slank.
Myntene ble preget i to runder. De første var fra 1700 til 1702. Den andre var fra 1702 til 1715. Rent utseendemessig er det ingen stor forskjell. Imidlertid var den første åtteskillingen litt større. Det var like mye sølv i begge, men den første var altså mer utvannet, og derfor hakket større. Forskjellen er ikke stor, og begge lå på omtrent 20 mm i diameter. Det gjør dem omtrent like store som kronemynten som er i sirkulasjon.
Åtte skilling var også av lav nok verdi til at hvermannsen kunne ofre et par av dem. Dette medførte at Frederiks parykkåtteskilling ofte ble å finne som knapp i jakker, vester og andre deler av folkedrakter. Slik ble den dansk-norske kongen husket for ettertiden på en litt annerledes måte enn sine kollegaer.
Mange flotte varianter
Kongens kontrafei på de små åtteskillingene har gitt opphav til et artig samleområde. For siden Frederiks parykkåtteskilling fortsatt ble preget på «gamlemåten», med svingpresse, har det oppstått et vell av varianter. Verktøyene, altså stemplene, ble slitt ulikt, og det måtte ofte preges nye. På den tiden ble det ofte laget nye stempler i stedet for å benytte seg av et morverktøy man kunne prege kopier av. Når vi legger til at parykken og rustningen med elefantordenen var svært detaljerte, sier det seg selv at det ble vanskelig å prege to like stempler.
Resultatet er en rekke spennende varianter. Særlig er det nese og parykk det går ut over. Noen ganger er parykken så lite velstelt at han ser ut som om han nettopp har stått opp. Andre ganger ser han ut som en shampooreklame. Han kan ha portvinsnese noen steder og romersk nese andre. Variasjonen er stor, og dette er jo noe av sjarmen.
Hardtarbeidende konge
Som et apropos: Kongens parykkåtteskilling inneholdt bokstavene DMA. Dette var en forkortelse for kongens valgspråk Dominus mihi adiutor. Direkte betyr det «Herren er min hjelper». Imidlertid er det fra Salmenes bok 118, der det i moderne oversettelser heter «Herren er med meg, jeg frykter ikke». Det viser i så fall karakterfasthet hos Frederik IV.
For kongen tråkket kongelig i salaten da han i 1700 undervurderte den 18 år gamle kong Karl XII av Sverige. Danmark, Russland og Polen bestemte seg for å bekjempe ham for å få kontroll over Østersjøen. Det var en feil – og en alvorlig sådan. Svenskekongen sendte Frederik IV på hodet ut av krigen allerede samme år.
Frederik IV var oppdratt i den eneveldige tanke at han var fortreffelig, men han ble holdt unna utdannelse i stor grad. Adelige ville helst at han var en flott gallionsfigur. Da hadde de gjort regning foruten vert. For Frederik IV tok mange avgjørelser selv, jobbet hardt og delegerte lite til andre. Han leste seg opp og lærte seg mye. Han var ingen kriger, og deltok ikke i slagene. Bak skrivebordet var han langt bedre.
Kunst og litteratur var han lite opptatt av. Likevel var det altså under Frederik IV at Ludvig Holbergs hadde sin storhetstid. For Frederik IV var det heller kvinner og vin han falt for, og han hadde mange elskerinner i Italia. Det vil si, helt til han ble pietist.
Men det var altså lenge etter tiden til den kongelige parykkskilling.
