Norske mynter har vært gjennom en lang og innviklet periode. Vi hjelper deg gjennom utviklingen fra kong Hans begynte å prege mynter igjen.
Etter at vi hadde suksess med å presentere britiske mynter fra før desimaliseringen, prøver vi med en norsk tilsvarende. For det er nok av mynter å ta hensyn til. Og vi tillater oss en rask gjennomgang av norske mynter fra Hans til Frederik VI. Dette betyr at vi kommer til å inkludere mynter som ikke ble preget samtidig. På den annen side er en sølvmynt en sølvmynt uansett.
Og sånn apropos, vi står over gullmynter i denne omgang – det er utfordrende nok som det er.
Penning – lavest av de lave
Penning er egentlig kanskje den eldste mynten vi har. Under vikingtiden og middelalderen var det bare penninger som ble preget. Det var derfor ingen forskjell mellom norske mynter og penninger. Imidlertid begynte dette å forandre seg under Erik av Pommern og Kristoffer av Bayern, som introduserte myntene vi straks kommer tilbake til.
Men først, penning. Penning er så gammelt at ordet «penger» stammer fra det, ikke omvendt. Men hva betyr så penning? Godt spørsmål, og om du finner ut, ta gjerne kontakt. Et par teorier:
- Det kommer fra fransk denier, som igjen kommer fra denarius, som penningen var basert på.
- Det kommer fra det samme ordet som «pant», altså å skylde noen.
- Det kommer for det vestgermanske ordet for stekepanne, gitt formen og at det blir smeltet over høy temperatur.
- Det kommer fra pondus, som ble til pund, altså en etablert vektenhet.
Hva enn grunnen er, har ordet spredt seg. I USA har de aldri hatt en penny, men en 1 cent kalles ofte for en penny i dagligtale.
Det fantes enkelte penning preget av Erik av Pommern som var av så lav kvalitet at de ble kalt «hulpenning». Dette er en variant av brakteater, det vil si mynter så tynne at pregingen kan sees på baksiden. Hulpenning ble preget under biskopene Gaute Ivarson og Erik Valkendorf. Så forsvant de som et parentes.
Hvid – hovedmynt i en myntløs tid
Over penningen var det hvid. Det gikk fire penninger på en hvid. Hvid ble presentert av Erik av Pommern, og holdt seg aktiv i en lang tid. Akkurat navnet hvid skyldes at det var godt sølv, og dermed var den blank.
Baksiden av hviden var et blankt skjold med et kors over, og dermed fikk den navnet «korshvid». Om det er tilfeldig eller ikke vites ikke, men korset på baksiden er et forenklet jerusalemskors. Jerusalemskorset var tradisjonelt gult på hvit bakgrunn. Dette skulle symbolisere kirkens farger, gull og sølv.
Så hvorfor har hvid fått en så beskjeden plass i norsk mynthistorie? I hovedsak fordi den kom sent og i få antall. Norge hadde ikke myntproduksjon da Hvid var på sitt mest populære. Dette var tiden da Norge var juniorpartner i Kalmarunionen, og mynter ble preget i Sverige og i Danmark. Som vi var inne på tidligere, var det myntmangel i Norge i mye av senmiddelalderen og tidlig nytid. Det er fortsatt usikkert om Norge brukte svenske og danske mynter eller gikk tilbake til byttehandel. Uansett er det nok ikke så mange hvid som snek seg over grensen.
Hvid kom med Hans, og ble preget også ved Erkebispegården i Trondheim. Siden de ble preget få mynter i Norge selv med Hans, var det ikke så mange i sirkulasjon. Også norske erkebiskoper og etterfølgende konger til og med Frederik II preget hvid i Norge. Da Christian IV startet storproduksjon av mynter i Norge, ble aldri hvid preget. Den siste kjente hvid ble preget i 1578. En kuriositet er at det dukket opp en dobbelthvid under slottsherre Hans Mule 1523-24.
Skilling – hardtarbeidende skillemynt
Det gikk 12 penning eller tre hvid på en skilling. Skilling var lenge en regnemynt, altså den fantes som begrep, men ikke som mynt. Da skillingen ble innført, var den altså tre ganger så verdifull som hovedmynten hvid. I sin tid var den altså svært verdifull, men dette forandret seg.
En skilling har også, som penningen en litt pussig bakgrunn. Skilling kan bety «skille» eller «stykke», og det sier mye om funksjonen. Navnet kjenner vi fra «skillingsvise» eller «skillingstrykk», en billig masseprodusert lapp med viser eller skrøner som ble solgt til allmuen. Skillingsbolle er et annet eksempel på glede for en skilling. Man snakker om å snu på skillingen om man er flink til å spare. En mer ufornuftig person kan spare på skillingen, men la daleren gå, altså spare der det ikke betyr noe og bruke mange penger ellers.
Skilling kom inn med Hans, og ble preget så ofte at det er lettest å komme på hvilken konge som ikke har preget skilling. Og det er lett: Frederik II.
Det fantes en rekke skilling, men, som vi ser under, hadde enkelte andre verdier. Det var ½, 1, 2, 4, 6, 8 og 12 skilling. Tolvskillingsoperaen er et kjent musikkspill av Berthold Brecht. Rent mynthistorisk er faktisk operaen et interessant studium av fluktuasjon. På tysk het den Dreigroschenoper. En groschen er det samme som en groat, og dermed er tre groschen tolv pence. I England heter det Threepenny Opera, altså tre enpennymynter, en tredjedel av verdien som antydes. På norsk altså Tolvskillingsoperaen, en mindre formue sammenliknet med de to andre titlene.
Til sist, en halv skilling het for øvrig en søsling. Under Frederik VI ble det riktignok preget en seksskilling, men det var et riksbankstegn av kobber, og vi tar den ikke med i denne sammenhengen.
Mark, ort og kroner – fremmedelementer i myntsamlingen
Vi har dedisert en hel artikkel til temaet mark og kroner, og skal derfor ikke gå mye gjennom dem her. Av disse to var mark den av lavest verdi, den var verd seksten skilling. En krone var verd fire mark, altså 48 skilling.
Mark var, som vi skrev om, egentlig et eldgammelt målestykke. Så ble det en regnemynt, altså en mynt som bare eksisterte som begrep. Så ble den preget og verdsatt til 16 skilling. Mange ganger ble en mark omtalt som 16 skilling. Samtidig var en tomarksmynt alltid omtalt to mark, og aldri trettito skilling.
Så hittil har vi en mark som ikke kalles mark, og vi skal snart ta for oss en krone som ikke kalles krone. Men før dette må vi ta med ort. Ort betyr egentlig en fjerdedel. Slik var en riksort en fjerdedels riksdaler. Det tilsvarte 24 skilling. De ble preget som en fjerdedels riksdaler en stund, men med Christian VI ble de i stedet 24 skilling. De ble aldri kalt ort offisielt, men på folkemunne var de ort for mange.
Sist blant disse litt odde myntene var kroner. Kroner kom altså med Christian IV og holdt seg til Christian VI. En krone var verd fire mark, og akkurat som med marken, ble de ikke omtalt ved sin valør. I stedet het de fire mark. Vi hadde ikke tokroner i Norge, men de fantes i Danmark. Og de var altså enten uten valør eller omtalt som åtte mark. Det fantes også en halv krone, altså 32 skilling. Heller ikke den kom til Norge.
Daler – dronningen av norske mynter
Av alle sølvmyntene var daleren den største. Og her må man introdusere et begrep: Specie. For en daler in specie, altså i ett stykke, var mer verd enn en daler i småpenger. Dette skyldtes for det meste at myntmesteren måtte betale utgifter ved å fjerne sølv fra skillemynter. Speciedaler var det derimot ikke lov å tukle med.
Dette er viktig fordi det forklarer benevningen. Det fantes speciedaler i valøren fire, tre, to, halvannen, en, to tredjedeler, en halv, en tredjedel, en kvart og en åttendedels speciedaler. Men nå begynner det å bli komplisert. Så komplisert at vi må true med en tabell (vi bruker Christian V som eksempel):
| Speciedalere | Faktisk sølvvekt | |
| 1 speciedaler (25,18 gram sølv) | = 96 skilling | 13,44 gram (53,3 %) |
| = 6 mark | 21,24 gram (84,3 %) | |
| =1 ½ kroner | 21,25 gram (84,4 %) |
Dette forholdet var likt også i brøkene. Dermed hadde en halv speciedaler nøyaktig halvparten av sølvvekten til en hel, en kvart halvparten av det og så videre. Slik kunne man stole på speciedaler. Det var nettopp derfor de het specie. Deler av en hel.
På skilling og mark kunne man ikke stole, disse var kurant. Kurant var langt mer utvannet med andre materialer. Slik var det to forskjellige myntsystemer samtidig. Legger vi til at dette varierte svært mye – spesielt under Christian VII – forstår man godt at det var vanskelig å vite hva man fikk betalt. Christian VII ga ut mynter i daler kurant, som tilsvarte fem fjerdedelers daler specie.
I det animerte bildet under kan du se hvor mye de forskjellige myntene var verd i «ideelle» skilling, altså 1/96 speciedaler.
