De siste 40 årene har svindel i samlermiljøet ridd Sverige som en mare. Både medaljer, sedler, bøker og mynter i stor verdi har forsvunnet fra sine rettmessige eiere. Og tyvene var ikke hvem som helst.
Utgangspunktet for denne artikkelen er fra «Millionkupp i Sverige» av Ole Bjørn Fausa, trykket i Mynt & Historie nr. 4 2018.
Det er snakk om to i utgangspunktet forskjellige saker, begge med tragiske historier blandet med en viss eleganse. Den første handler om en ekspert på antikviteter, den andre om en tidligere direktør ved Det Kongelige Svenske Myntkabinettet. Og begge sakene viste at man trengte langt bedre sikkerhet for å forhindre tyveri og svindel i fremtiden.
Langvarig svindel på Gotland
Ragnar Engeström var en person som allerede fra tidlig alder viste to sterke personlighetstrekk. For det første var han opptatt av mynter, for det andre var han en tyv. Allerede 13 år gammel stjal han mynter fra myntkabinettet i Stockholm. Hele 60 mynter ble stjålet før han ble oppdaget. Den lave alderen gjorde at han unnslapp tiltale.
Engeström studerte og ble ekspert på en rekke antikviteter. Samtidig var det fortsatt slik at der Engeström jobbet videre, forsvant det mynter og bøker. Engestöm hadde ansvar for både utgravinger og konservering, og han greide lett å fjerne bevis. Gjennom svindel og sjarm sikret han seg seks millioner kroner. Pengene ble brukt på å kjøpe seg et stort hus i sentrum av Visby, der han inviterte inn sosieteten.
Fanget og fragmentert
Det er vanskelig å vite hvordan han kunne fortsette. Det ble oppdaget at verdier forsvant, men ingenting ble oppklart. Noen vil ha det til at Engeström, som aldri ble gift, hadde et homoseksuelt forhold til en av de to lederne. En annen vitner om at de to lederne var faglig inkompetente, og at de trengte Engeströms ekspertise. Embetsverket hadde uansett sviktet totalt.
Nettet snøret seg rundt Engström først i 1996. Da hadde han greid seg i lang tid, men så gikk det nedover. Da Isaac Newtons Philosophiae Naturalis Principia Mathematica ble solgt fra Sotherby’s, endte den hos en svensk kjøper. Hans venn, Sten G. Lindberg, kjente øyeblikkelig igjen proveniensen – den tilhørte Kungliga Biblioteket. Selgeren var Engeström, og nå ble han mistenkt.
Engeström var sannsynligvis heller en improvisator enn en planlegger, fordi han knakk under avhør. Han ble dømt til noen måneders fengsel, og mistanken vokste. Dette gjorde ham fragmentert og desperat. Han flyttet antikviteter rundt om på Gotland, skyldte på broren og anklaget andre for tyveri og svindel. Da han ble gjenstand for videre etterforskning, begikk han til slutt selvmord i 2008.
Historien hans ble imidlertid foreviget i boken «Tilfellet Engeström».
Museumsdirektøren som forsynte seg
Engeström var ikke den eneste som så muligheten til å berike seg ved svindel. I 2013 ble det oppdaget at frimerkesamleren Ian Wiséhn forsynte seg av samlinger. Han tok enkeltfrimerker i egen lomme mens han inspiserte samlingen. Siden auksjonsfirmaet ikke hadde gode nok bilder, satte de og politiet opp en felle – og Wiséhn gikk rett i den.
Wiséhn var ikke bare en frimerkesamler, han var avgått direktør ved Det kongelige svenske myntkabinettet. Og dette fikk både politiet og den nye direktøren, Eva Ramberg, til å undersøke om det var flere mangler. Og det var det til gangs. Det ble også oppdaget at Wiséhn hadde forsynt seg av verdier fra Göteborgs Stadtsmuseum og solgt dem videre. Til sammen minst 25 millioner kroner – sannsynligvis langt mer – er blitt stjålet.
Wiséhn ble etter hvert dømt for forbrytelsene. Der frimerkesaken bare ga dagbøter, fikk han i desember 2017 tre års fengsel. Grunnen til den relativt beskjedne straffen var at bare 1,2 millioner kroner kunne knyttes til Wiséhn.
Den danske boktyven
Propalladia av Bartolomé de Torres Naharro er ikke blant verdenshistoriens mest kjente verk, og det finnes bare ett kjent eksemplar. (Foto: Wikimedia Commons)
Det hører med til historien at det ikke bare er Sverige som har opplevd tilsvarende. I Danmark var det en minst like pikant historie. Men danskene har valgt å gjøre én ting som svenskene ikke gjorde – de har anonymisert tyven.
Det vi vet om tyven, var at han var en svært dyktig forskningsbibliotekar. Han ble raskt forfremmet til avdelingsleder ved Det Kongelige Bibliotek i København. Allerede fra han begynte der i 1967 og til 1978 stjal han bøker. Det stoppet ganske enkelt fordi biblioteket endelig igangsatte sjekk av ansatte.
Det var rundt da alkoholproblemene ble synlige. Han ble degradert til forskningsbibliotekar da han ikke kunne dukke opp edru på jobb. I 1998 begynte han å selge bøkene, muligens via polsk mafia. I 2003 døde han av kreft. Og samme år ble alt oppdaget.
Man er tilgitt om man aldri har hørt om den spanske dikteren Bartolomé de Torres Naharro og hans bok Propalladia. Imidlertid fantes diktsamlingen bare i ett kjent eksemplar, og det tilhørte Det Kongelige Bibliotek. Da auksjonshuset Christie’s fikk inn denne boken, tok de øyeblikkelig kontakt med biblioteket. Og der begynte saken å rulle opp. Nøyaktig hvor mye familien kjente til tyveriet var ikke sikkert. De tjente godt på salg av bøker, men sa selv at de ikke kjente til at disse var stjålet. At de ikke mistenkte svindel fra en mann som jobbet med sjeldne bøker virker i det minste noe pussig. Også denne historien er foreviget, her i boken «Det store bogtyveri».
Den danske boktyven var etter alt å dømme opptatt av penger. Vi mener at samleobjekter må forstås som objekter, og ikke investeringer. Og definitivt ikke som altoppslukende karriereødeleggere.
