Unionsoppløsningen mellom Norge og Sverige skjedde i dag for 113 år siden. Men vet du hva som skjedde, og hvorfor?
Unionen mellom Norge og Sverige var egentlig en av de løseste som eksisterte. Det eneste vi hadde til felles var felles utenriksdepartement og felles konge. Likevel ble unionen i trangeste laget for nordmenn de siste ti-femten årene. Og unionsoppløsningen så viktig at det selvstendige Norges første minnemynt ble laget allerede året etter.
Konsulatvesen skaper problemer
Det er egentlig to 7. juni i unionsoppløsningen. Den første skjedde i 1895, ti år før unionsoppløsningen. Men først må vi snakke om konsulater. For det er der kampen om uavhengighet sto.
Et konsulat er et lands diplomatiske representanter i et annet land. Ambassader er ofte mest opptatt av politikk og diplomati, mens konsulater kan være mer opptatt av handel. Det kan være flere konsulater i et land. På 1800-tallet var de viktige for norsk handel.
Ikke at det hjalp stort. Det felles svensk-norsk konsulatvesenet var underlagt Utrikesdepartementet i Stockholm, og de var mer opptatt av blågult enn rødt, hvitt og blått. Dette var irriterende ettersom norske skip seilte på de syv hav, mens svenske likte seg best i sin egen plaskedam, Østersjøen. Dermed var det få konsuler i land i havner i Sør-Amerika og Afrika. Norske interesser ble derfor ikke ivaretatt.
Knyttneve og krigstrussel
Selv om det var norske konsuler i forskjellige konsulater, var det fortsatt vanskelig å påvirke politikken. I tillegg var det flere konsuler som kom fra landet konsulatet gikk i. Det var ikke alltid enkelt å forklare norsk handelspolitikk og fordelene med tørrfisk til for eksempel en lokal brasilianer. Eller en svenske, for den saks skyld – særlig ikke en som var fersk innen diplomatiet.
Stortinget fikk nok, og hadde i to storting på rad stemt frem krav om eget konsulatvesen innen rimelig tid. Venstre trengte i 1895 bare å stemme frem en tredje gang, så kunne ikke kongen bruke vetoretten. Men Venstre gikk for en såkalt knyttnevepolitikk. Her skulle det slås gjennom et norsk konsulatvesen med en gang – koste hva det koste ville. Norge skulle få et eget konsulatvesen, ellers skulle det svi.
Det sved. Men mest for Norge. Mens norskvennlige Kong Oscar II var syk, var det kronprinsen som styrte. Han var ikke snau om å true med krig. Formelt hadde kronprinsen rett. Stortinget hadde ikke muligheten til å få gjennom en politikk som angikk begge riker. Det måtte gjøres i sammensatt statsråd med både svenske og norske representanter. Men det hjalp lite for unionens popularitet. Den 7. juni 1895 måtte Stortinget slukøret trekke tilbake knyttnevepolitikken.
Verdens lengste setning?
De neste ti årene Norge og Sverige imellom varierte mellom å skule stygt på hverandre og å prøve å bli venner igjen. Imidlertid var det den svenske statsminister Erik Gustaf Boström som lyktes i å brenne broene. Han stilte krav for at Norge skulle få et eget konsulatvesen. Kortversjonen var at det var greit med et norsk konsulatvesen så lenge det var svensk.
Siden det var Vestlandet som ble mest påvirket av konsulatvesenet, er det bare passende at en skipsreder fra Bergen tok styringen. Christian Michelsen ble statsminister, og satte stø kurs mot unionsoppløsning. Og her ble det en merkelig kopi av det som skjedde ti år tidligere. For akkurat som da kunne bare Michelsen ha beholdt ordlyden på forslaget til konsulatloven, og så kunne ikke kongen bruke sin veto. Og akkurat som da, skrev han i stedet et eget forslag, så vi fikk konsulatvesen helst i går. Og akkurat som da gikk den ikke gjennom. Og akkurat som da var kronprins Gustav regent mens faren var syk.
Nå visste Gustav at unionen ville briste. Da den norske regjeringen gikk av, visste han at ingen nordmenn ville takke ja til å bli statsminister. Og Norge kunne ikke fungere uten regjering – det er noe bare Belgia får til. Kronprins Gustav aksepterte ikke resignasjonen, og ba regjeringen sitte. Stortinget svarte med en noe eiendommelig logikk – og den muligens lengste setningen (se nederst) i den muligens korteste sesjonen (25 minutter) i Stortingets historie. Logikken var at om kongen ikke kunne danne regjering [fordi alle nektet], hadde han ikke gjort jobben sin. Dermed var han ikke lenger norsk konge, og dermed var unionen oppløst.
Unionsoppløsningen ga den første selvstendige minnemynt
Var unionsoppløsningen juridisk holdbar? Nei. Logisk? Neppe. Gjorde den jobben? Merkelig nok, ja. Sverige og Norge var som et kjærestepar som var lei av hverandre. Det var på tide å flytte ut.
Enda nordmenn og svensker hadde et godt forhold, var det mange som var redde for krig. Derfor mobiliserte begge land delvis sånn i tilfelle. Flere menn lå kort fra grensen sånn i tilfelle. I stedet gikk forhandlingene i Karlstad fint, og vi fikk en egen konge. Året etter ble den fredelige unionsoppløsningen feiret med en egen mynt.
Mynten hadde bilde av Norges riksvåpen drapert med en kongekappe. På reversen var det bilde av et stort tre med «Norges uafhengighed gjennemført 1905» omringet av en sirkel av hender som holdt i hverandre. Det var kunstneren Gerhard Munthe som hadde designet mynten. Året etter kom en spesialutgave med to kryssede gevær under skriften på adversen. Disse ble gitt til alle de 27 500 nordmenn som hadde tjenestegjort ved grensen.
Det var litt surt mellom Norge og Sverige i de første årene. Men heldigvis har vi lyktes i å være venner etter bruddet – et kunststykke for både mennesker og land.
Vi ønsker alle våre lesere en god 7. juni!
PS: Den lange setningen:
Da statsraadets samtlige medlemmer har nedlagt sine embeder, da Hans Majestæt kongen har erklæret sig ude af stand til at skaffe landet en ny regjering, og da den konstitutionelle kongemagt saaledes er traadt ud af virksomhed, bemyndiger stortinget medlemmerne af det idag aftraadte statsraad til indtil videre som Den norske regjering at udøve den kongen tillagte myndighed i overensstemmelse med Norges riges grundlov og gjældende love – med de ændringer, som nødvendiggjøres derved, at foreningen med Sverige under en konge er opløst som følge af, at kongen har ophørt at fungere som norsk konge.
