Visste du at flere historiske personer og kongeriker nesten utelukkende er kjent fra mynter? Mange mynter spiller en usedvanlig stor og viktig rolle som historie- og kulturformidlere. Og blant personene er to muligens norske konger av Nord-England!
For det er faktisk mulig at to nordmenn styrte York og Northumbria i Nord-England allerede på slutten av 800-tallet, over 50 år før Eiriks Blodøks. Hadde det ikke vært for myntene hadde ingen visst om dem. Og de er ikke alene. En pretendent til å bli keiser av Roma, et gresk kongedømme i dagens Pakistan og et afrikansk handelsimperium er alle kjent fra mynter.
Kongedømmet i York og Northumbria
Da vikingene angrep England i 865 var England delt i syv forskjellige kongedømmer. Det geografisk største landet het Northumbria. Her var York, eller Jorvik, som vikingene kalte det, hovedsete. De første vikingkonger av York og Northumbria het Knut og Siegfred. Man går ut fra at de var brødre. De inntok kongesetet rundt år 895 og satt i om lag fem år hver, Siegfred først, og så Knut.
Vi vet veldig lite om Knut og Siegfred. Hadde det ikke vært for myntene ville vi ikke ha visst noe som helst. Myntene ble oppdaget i Cuerdale, rett øst for Preston, og omtrent like langt unna Manchester og Liverpool i Lancashire. Myntene er altså det eneste vi vet om to av kongene i det som var det største kongeriket i Storbritannia. Om de var norske eller danske, vet v i ikke. Om de var norske, var de dermed de første norske kongene som preget mynter – hundre år før Olav Tryggvasson.
Selve myntene minner mer om frankiske mynter, og ikke angelsaksiske. Dette kan passe med en Knut som var med på vikingraidene i Frankrike noen år tidligere, muligens direkte under Rollo. Dette gjør at det er litt mer sannsynlig at de var danske enn norske, men ingenting kan utelates. Dessuten kan Knut og Siegfred ha kommet fra Dublin. Mange av de etterfølgende vikingkongene i York gjorde det, og Dublin var dominert av norske vikinger.
Vi vet altså ikke lite om Knut og Siegfred og lite om avstamming og opphav. Det vi vet har vi utelukkende utledet fra myntene. Myntene forteller oss også at Knut og Siegfred revolusjonerte myntsystemet i Nord-England. Med Knut og Siegfred kom det en stor myntforbedring, både hva gjelder sølvinnhold, kvalitet og ikke minst design.
Det indo-greske kongedømme
Etter at Aleksander den store døde, ble de østlige delene av riket hans mer og mer uavhengige. Det ble først delt i fire deler, der Selevkidriket besto av Midtøsten til India. Da Selevkidriket mistet kontakt østover, dukket det opp et selvstendig gresk-baktrisk kongedømme, som ble til i dagens Afghanistan og Usbekistan. Disse er relativt godt dekket av greske historikere.
Det samme kan man ikke si om Det indo-greske kongedømmet. En samling bestående av en rekke greske småstater dukket opp på grensen mellom Afghanistan og Pakistan. Det finnes en håndfull setninger som raskt beskriver noen av keiserne, men det er langt fra utfyllende. Myntene forteller en annen historie. Myntene begynte som typisk greske, blant annet av grunnleggeren av riket, Demetrius I. Senere mynter ble tospråklige. Det ble også en form for kulturskille. Enkelte mynter var runde og med greske guddommer, andre var firkantede og med indiske guder. Under for eksempel Agathokles ble gudene Balarama og Krishna avbildet på hver sin side av mynten.
Det finnes også andre arkeologiske spor, men myntene gir en langt bedre forklaring på riket. Tospråklighet på den ene siden og forskjellige mynter på den andre vitner om et integrert, men også delt, kongedømme. Myntene vitner også om en rekke konger og slag. Det at det var mange mynter gjør at man kan anta at mye handel foregikk. Tegn på velsignelse kan vise at indogrekerne ble inspirert av buddhisme i tillegg til hinduisme. Denne kunnskapen hadde vi neppe hatt om vi ikke hadde hatt mynter om det.
Opprørerkeiseren og inflasjonsmynten
Silbannacus var kanskje keiser av Romerriket i en svært kort tid. Dersom du ikke drar kjensel på ham i keiserrekken, er det av naturlige årsaker. Han var med all sannsynlighet en opprører, sannsynligvis av keltisk avstamning. Faktisk er alt vi vet om ham fra to mynter som ble funnet med ham på adversen. Begge har IMP MAR SILBANNACVS AVG (keiser Marcus Silbannacus Augustus) på omskriften. Den første (se bilde) har Merkur og Victoria på reversen med VICTORIA AUG (ærverdig seier) på omskriften. Den andre har guden Mars med spyd og påskriften MARTI PROPVGT – Mars beskytteren, og er laget i Roma. Selv årstallet er usikkert. Den første tilsier at det hele skjedde rundt Filip araberen (244-49). Den andre at det skjedde i år 253, mellom da Aemilianus ble bekjempet og Valerian ble keiser.
Man kan dermed si at denne mynten er sjelden, ettersom det bare er disse to myntene som er funnet med Silbannacus. En annen spennende ting med mynten er historien rundt den. Dette er en såkalt antoninaianus, en mynt innført av Caracalla i 215. Den var satt i verdi til 2 denarii, men den hadde bare 1,5 denarii i sølvverdi. Dette medførte at det ble inflasjon. Ettersom det ikke var mer sølv i gruvene i Iberia, ettersom Romerriket ofte var i borgerkrig og fordi området ikke ble utvidet, ble det vanskeligere og vanskeligere å holde sølvinnholdet. Man tror at sølvinnholdet ble mindre for hver utgave. Det heter at mot slutten av 270-tallet besto mindre enn 5 % av mynten av sølv. Silbannacus-mynten kan ha bestått av mellom 40 og 30% sølv, om den matchet standardmyntene fra den tiden.
Aksum
Aksum lå i nåtidens Eritrea, og hadde kontakt med en rekke land langs den sørlige krydderruten. Merkelig nok har Aksum svært lite bevart av kilder. De er nevnt av andre som et svært mektig handelsimperium, men kilder fra dem selv eksisterer i liten grad. De kan ha vært jøder eller ha tilhørt en stammereligion fram til 300-tallet, da de ble kristne.
Det man derimot vet om dem, er at de hadde egne mynter. Siden mynter ble laget av verdifulle materialer, var det langt fra alle sivilisasjoner som hadde det. Aksum hadde imidlertid sine egne mynter, noe som gjorde handel mye enklere. I tiden før de ble kristne, hadde Aksums mynter en halvmåne og en kule i toppen på begge sider. Etter kristningen ble denne fjernet og stort sett erstattet med et kors. Språket og alfabetet var gresk i begynnelsen, mens senere ble det mer skrevet på det lokale språket ge’ez. Verd å merke seg er også kongens portrett. I begynnelsen var det portrett både på advers og revers, mens det senere blant annet var et bilde av kongen i portrett i stedet for det langt mer vanlige profilbildet (se bilde).
Aksum hadde mynter i tre metaller. Gullmyntene var i vekt en halv aureus, altså den høyeste romerske verdien. Sølvmyntene veide like mye som en halv antoninaianus (se over), men hadde altså mye høyere sølvinnhold. Bronsemyntene og de mindre sølvmyntene ble i hovedsak bare brukt internt, men tilsvarte omtrent en romersk as. Apropos det, er faktisk navnene på disse myntene ukjente. Likevel er navnene på kongene vesentlige. Flesteparten av dem er faktisk bare kjent fra myntene.
