For 100 år siden herjet krigen i Europa. Norge var nøytralt, men nordmenn unnslapp ikke krigen. Krigen var en del av den norske hverdagen. Nødvendige matvarer var rasjonert, og prisene økte veldig uten at lønningene holdt følge. Norske sjøfolk kom nær krigshandlingene, og mange forsvant på havet etter at skipene ble torpedert. Men alt dette hindret ikke nordmenn å feire 17. mai.
Nasjonaldagen vår er noe av det vi liker å fortelle om. Det er et særnorsk fenomen å feire en nasjonaldag med barnetog og ikke militærparader. Det mange ikke vet er at det fra 1881 til 1920 ble laget spesielle medaljer for dagen. Norske samlere har i flere generasjoner samlet 17. mai-medaljer. Det har gitt dem et unikt innblikk i hvordan grunnlovsdagen ble feiret før – og det er en spennende historie. Historien om 17. mai-feiringen er historien om en dag som før splittet folket – før det igjen ble samlet.
Denne saken er skrevet av historiker og numismatiker Kjetil Kvist, og sto først i Mynt & Historie nummer 2/2016
En statue avdukes
De første medaljene ble utgitt i anledning avdukningen av Henrik Wergeland-monumentet 17. mai 1881. Monumentet står der fremdeles, midt i Oslo. Det ble laget tre medaljer, to av dem for å bæres i bånd på jakkeslaget. Det var i og for seg ikke første gang man solgte små medaljer til å bære på seg, og gjerne i forbindelse med avdukninger av statuer. Det som ble avgjørende denne gangen var at medaljene ble laget til feiringen av 17. mai, og nettopp dette var starten på en tradisjon.
Det var særlig i Kristiania medaljene ble populære. De første årene var det kun enkle medaljer i ulike fasonger. De ble også brukt som adgangstegn til den store offisielle feiringen. Men i 1889 synes 17. mai-komiteen at det var på tide med en flottere medalje til grunnlovens 75-årsjubileum. De fikk laget en medalje gjennom gullsmed David-Andersen. Den er fint gravert med et bilde av Eidsvoldsbygningen og Stortinget på hver sin side. Begge deler sterke symboler på grunnlovsdagen.
Myntgravørens medaljer
Disse medaljene var det flere som la merke til. Mynt gravør Ivar Throndsen (1853-1932) var en av dem. Han var en solid fagmann, og en forretningsmann til fingerspissene. Han hadde allerede produsert en rekke flotte medaljer, og ganske snart ble han storprodusent av 17. mai-medaljer. De første medaljene fra ham er datert 1884 og 1885, men ingen av dem ble laget i stort antall. Fra 1890 laget han medaljer for 17. mai-feiringen i Kristiania. De ble solgt gjennom et snedig nettverk av kommisjonsselgere, fra vaktmestere på skolene til gateselgere. Medaljene ble laget i ulike metaller som sølv, gylt bronse og aluminium. Mange tusen ble solgt hvert år. Aluminiumsmedaljene var billigst og kostet rundt 10 øre stykket. Sølvmedaljene kostet så mye som 2 kroner.
17. mai: Splittelsens dag
Den gangen på begynnelsen av 1890-årene var 17. maifeiring en splittet. Det var sterke politiske skille linjer i samfunnet, og de ble veldig tydelige hver gang grunnlovsdagen skulle feires. Man var enige om å feire grunnloven, men man var sterkt uenig om tolkningen av den. Hver politisk retning hadde sine parader – for det var borgertogenes dag. Noen samlet seg i «grunnlovstro» tog, altså de som fremdeles ville ha en union med Sverige. Andre samlet seg om det motsatte: For å oppheve unionen. Og atter andre samlet seg i tog der de krevde alminnelig stemmerett for kvinner og menn. Høyre, Venstre og Arbeiderpartiet fikk stor innflytelse over feiringen av 17. mai.
Alle disse strømningene kom til syne på medaljene. Samme år som 17. mai-komiteen fikk laget sin medalje med Storting et og Eidsvoldsbygningen, så ble det laget en liten medalje til stemmerettstoget 17. mai. Da arbeiderbevegelsen vokste seg sterkere ut over 1890-årene, så laget de også årvisse medaljer for 17. mai-feiringen. Det er interessant å sammenligne dem med de medaljene Ivar Throndsen laget.
Politiske budskap
Det er ingen uenighet om at Ivar Throndsens 17. mai-medaljer er de flotteste som er laget. Han var en mester, enten han graverte store eller små medaljer. Særlig kjent er den fra 1896 som viser en ung mor som holder opp sitt unge barn: «Rop: Leve Norge!» står det på medaljen. Innskriftene på medaljene hans var alltid patriotiske: «Lov og frihed – Norges bedste værn og feste» sto det på medaljen i 1891 og «Jeg vil værge mitt land» på medaljen fra 1897. Dette var budskap som omfavnet både koservative tilhengere av unionen og radikale som ville ut av unionen.
Kravet om allmenn stemmerett gikk igjen på medaljene fra arbeidertogene. Disse medaljene er mye enklere enn Throndsens medaljer, og de var heller ikke veldig kostbare den gangen de ble solgt. Mange tusen samlet seg i arbeidertoget. Medaljen fra 1896 krev er «Ret for alle – Fred mellem folkene», som var en reaksjon på de som ville ha en åpen konflikt med Sverige om unionen. Det er en viss avstand i denne medaljen til Throndsens medalje fra samme år. Og i 1901 ble det laget en medalje med portrett av Marcus Thrane (1817-1890). Den gamle arbeideragitatoren fikk sin medalje samme år som admiral Peter Wessel Tordenskiold (1690-1720) ble portettert på Throndsens medalje. Samme år laget bergenserne en sjelden medalje med fiolinisten Ole Bull (1810-1880).
Men splittelsen skulle ikke vare lenge.
Et samlet folk igjen
Barnetogene var en genistrek. Det var Bjørnstjerne Bjørnson (1832-1910) og Ole Hansen (1817-1910) som fikk ideen under en tur i Slottsparken. De ønsket begge å lære barna fedrelandskjærlighet, og de tenkte at det ville de få om barna ble satt i fokus for grunnlovsfeiringen. «Smaagutternes tog» ble arrangert allerede i 1870, og fra 1889 ble også jentene med. Barnetogene ble populære både blant voksne og barn. «Om der bliver aldrig saa mange Demonstrationstog for dit og dat,» skrev man i Aftenposten 15. mai 1896, «vedbliver de smaa hver 17de Mai, at være Bærere af Nationens Samling og Enhed, Glæde og – Visdom.»
Det er usikkert om det var barna som ledet de voksne til samling, eller om det var noe annet. Men 17. mai-feiringen var samlet fra begynnelsen av århundret fram til 1920. Det var i denne period en Throndsen laget noen av sine flotteste medaljer. Polarheltene Fridtjof Nansen (1861-1930) og Otto Sverdrup (1854-1830) fikk hver sin medalje, det gjorde også diktere som Henrik Wergeland (1808-1845) og Henrik Ibsen (1828-1906). Den nye kongefamilien fikk en selvsagt plass på medaljene, og den unge kronprins Olav kom på medalje allerede i 1909. Throndsen var også litt av en dikter av korte tekster. Da han i 1899 lagde en medalje for Nansen og Ibsen så het det: «Dyb som Ibsen sterk som Nansen blomster søg til frihedskransen». Medaljene kom hvert år fram til 1920 – unntatt 1918, som var preget av krig i Europa og rasjonering her hjemme. Det er kanskje symbolsk at den siste 17. mai-medaljen fra Throndsen var til minne om sjøfolkene som mistet livet under verdenskrigen 1914-1918.
