Kobber-skillingen med datering 1771 er kanskje den mest eiendommelig mynten i Norgeshistorien – eller i det dansk-norske rikets historie, om vi skal være korrekte.Nesten alt er underlig med denne mynten.
La oss starte med årstallet. Man skulle tro at en mynt med årstallet 1771 er preget i nettopp syttensyttién. Men det er den ikke. Myntverket på Kongsberg fikk første gang ordre om å prege denne mynten fra Finanskollegiet i København den 16. november 1782. Instruksen var at årstallet skulle lyde 1771. På nytt fikk man beskjed om å prege mynten i 1784, og så i igjen i 1785 og 1786. Og ved enhver anledning skulle årstallet være 1771. Underlig, synes du? Ja, det er sant og visst. Vi tar en skritt tilbake for å få med oss hele historien om denne mynten.
Kongen som svingte seidelen
I 1766 åndet Kong Fredrik V av Danmark-Norge stille ut. Kong Christian VII tok over. Det er vel riktig å si at han aldri burde vært konge. Det finnes vel knappest en konge i vår del av verden med et slettere ettermæle. Christian VII led etter all sannsynlighet av sinnssykdommen schizofreni. Han var totalt uinteressert i de kongelige plikter, og ikke var han videre kvalifisert til å forme sine egne meninger heller. Han var til enhver tid enig med den siste han hadde snakket med.
Men som konge måtte han underskrive det meste før det kunne settes i verk, og han kunne derfor ikke stues helt bort. I lange perioder var det kongens livlege, J. F. Struensee, som i realiteten styrte den dansk-norske skuta, siden han nøt størst respekt hos kongen.
Christian VII var egentlig mest interessert i festlige lag, og det finnes mange historier om hvordan han og den prostituerte Støvel-Cathrine reiste fra kro til kro i København med et lystig lag på slep.
Men om Christian VII ikke var synderlig interessert i landets ve og vel, skal det i alle fall sies at myntene under hans regjeringstid er noe av de flotteste vi har hatt, selv om kongen neppe hadde en finger med i laget. Men en mynt skiller seg kraftig ut, og det er nå vi kommer til 1 skillingen fra 1771.
Frem til 1771 var alle danske og norske mynter slått i sølv, selv om sølvgehalten fra tid til annen var så som så. Den store kilden til sølv fra 1623 og utover var naturlig sølvgruvene på Kongsberg. Men utover mot slutten av 1700-tallet gikk driften av gruvene dårlig. På den ene siden var produksjonsvolumet lavere, og på den andre side kostet det mer å utvinne sølvet enn sølvet var verdt.
Stor mangel på skillemynt
Det begynte etter hvert å oppstå en akutt mangel på de små skillemyntene, de som Herr Hvermannsen brukte i sin daglige handel og vandel. Og ikke minst var det stor mangel på en-skillingsmynter.
Finanskollegiet og kongen så ikke annen mulighet enn å prege mynter i kobber, for aller første gang i historien. Andre land, som hadde dårligere tilgang på sølv selv, hadde jo preget kobbermynter i mange år, herunder vårt naboland Sverige.
Danmark-Norges sydlige provins
Under siste del av dansketiden hadde Danmark-Norge tre myntverk. Disse lå i henholdsvis København, Kongsberg og Altona. Altona er i dag en bydel i Hamburg. Altona og Hamburg ligger i Slesvig-Holstein, som var en del av Danmark frem til 1864/1866.
Det var myntverket i Altona som først fikk ordre om å prege 1 skillingsmynter i kobber, i året 1771. Den første leveransen fant sted i oktober, med beskjedne 19.200 mynter, som ble laget med det første stempelparet som ble skjært. Myntmesteren i Altona fortsatte imidlertid å produsere flere stempelpar, og da det kom ordre ved juletider i 1771 om å produsere mer, spurte myntmesteren om man skulle lage nye stempler med årstallet 1772 eller bruke de man hadde for hånden med årstallet 1771.
Det var ikke helt uvanlig på den tid at man kunne produsere mynter med forgagne års årstall, så i seg selv var det ikke så overraskende at finanskollegiet repliserte at man kunne fortsette å bruke stempler med 1771. Regelen var at man skulle følge det rette årstallet, men kommunikasjonen mellom finanskollegiet og myntverkene viser atskillige unntak, men vanligvis aldri slik at man kan bruke eldre årstall enn fjoråret.
I 1771 og 1772 ble det preget til sammen mer enn en million kobber-skillinger i Altona.
Produksjon i København
I 1773 var det bruk for flere mynter, og nå var det myntverket i København som fikk oppdraget. Og det er nå det virkelig blir underlig. Det gikk en klar ordre til myntmesteren om at årstallet på nytt skulle være 1771.
Preging av kobber-skillinger fortsatte i millionopplag i København og Altona i årene som fulgte. Utover hele 1770-tallet var ordren den samme: Produser mynter med årstallet 1771.
I 1783 var det også ønskelig at Kongsberg skulle produsere kobber-skillinger. Og nok en gang var instruksen å skjære stempler med årstallet 1771. I samtlige år fra 1783 til 1786 ble det preget kobber-skillinger på Kongsberg med årstall 1771.
Hvorfor ble årstallet forfalsket?
Hvorfor i alle dager ville myndighetene i København forfalske årstallet? I de fleste andre tilfeller var de veldig oppsatt på at årstallet skulle være korrekt. Vi får et lite hint ved å se på to-skillingen fra 1761, utgitt under Kong Fredrik V. I 1767 til 1774 ble det gitt instruksjon om at den skulle preges på nytt, med årstall 1761. Ekstra påfallende blir dette fordi det i mellomtiden hadde vært skifte av konge, så her ble det ikke bare preget mynter med feil årstall, men også med portrettet av «feil» konge. Og myntmestermerket var ikke til den fungerende myntmesteren, men til den som var myntmester i 1761.
Det finnes ingen annen forklaring til at myndighetene ville prege mynter med feil årstall enn de ville skjule at de utga 2 skillinger med sølvinnhold på kun 25%. I mellomtiden var det nemlig besluttet at 2 skillingen skulle ha sølvinnhold på 34,3%, som følge av svekkede sølvpriser. Ved å prege opp den gamle typen med 25% sølv sparte myndighetene store mengder sølv, og dermed betydelige kostnader. På den tid var det forventet at pålydende og metallinnhold sto noenlunde i samsvar. Myndighetene ville rett og slett hemmeligholde «jukset».
Det er nok god grunn til å tro at ønske om hemmelighold var årsaken til at kobber-skillingen også fikk forfalsket årstallet. Ved å prege 1771 på alle myntene helt frem til 1786 kunne man øyensynlig få folk til å tro at kobbermynter var et unntakstilfelle det ene året.
Penger å tjene på en kobbermynt
Det var større forskjell på metallverdien i kobberskillingen enn i sølv-skillingen, så på samme måte som for to skillingen fra 1761 var det penger å spare på denne utgaven. Kanskje var det også flaut for finanskollegiet at man ikke hadde midler til å utgi nok skillingsmynter i sølv. Men kongen brydde seg neppe nevneverdig om hva folk tenkte om saken der han satt og svinget på seidelen.
54,4 millioner mynter
Produksjonen av kobber-skillingen med årstall 1771 var enorm. Faktisk ble det preget så mye som 54,4 millioner mynter på de 16 årene produksjonen foregikk. Dette må sammenlignes med en befolkningen i Danmark-Norge på ca 1,6 million på den tiden. Desidert mest ble preget i Altona (30,9 million) og København (21,1 million), mens det bare ble preget 2,3 million på Kongsberg.
Alt sølvet i dansk-norsk mynt kom fra Kongsberg på den tiden. Man skulle kanskje tro at kobberet kom fra kobbergruvene på Røros. Men disse gruvene var privateid og ikke i kongens egen besittelse, og det ble derfor anskaffet kobber der man fant det mest hensiktsmessig (kobbergruvene i Visnes på Karmøy var ennå ikke etablert).
Sprøtt kobber
Da man skulle i gang med å prege kobberskillinger på Kongsberg i 1783 fikk man beskjed om å anvende det kobberet som var biprodukt av sølvutvinningen. Dette kobberet var imidlertid veldig sprøtt, og myntmesteren fikk beskjed om å bringe annet kobber til veie og blande det med Kongsberg-kobberet.
Selv om man laget en blandet Kongsberg-kobber med annet kobber ble likevel sluttresultatet dårlig, og man lykkes bare å lage skarve 23.184 skillinger i 1783.
Svenske mynter blir til norske
I desember 1783 fikk myntverket på Kongsberg beskjed om å gjøre seg klar til å prege 96.000 til 192.000 kobberskillinger i uken. Kobberet skulle denne gangen bli tilsendt fra København. Og det er her historien om denne eiendommelige mynten fra 1771 tar en ny spennende vending. Kobberet som ble sendt var enorme svenske kobbermynter som var gått ut av bruk, såkalte platemynter (svensk: «plåtmynt). Det finnes så godt som intet sølv i svenske gruver, og allerede fra 1600-tallet laget svenskene enorme kobbermynter i form av store plater som veide opptil 20 kilo. Verdien på mynten skulle jo henge sammen med verdien på metallet, og så lenge kobber var rimelig måtte de store valørene bli utrolig tunge. Platene som ble sendt til Kongsberg var 2 og 4 daler mynter (en svensk daler tilsvarte 96 skilling fra 1625 og utover).
Kobber fra brennevinskjeler
Nesten enda mer spennende er kilden til kobber i Danmark. Her kom noe av kobberet fra inndratte kobberkjeler som ble brukt til hjemmebrenning. Alkoholens forbannelse var et samfunnsproblem på 1700-tallet og myndighetene bestemte seg for å slå hardt ned på det private produksjonsinitiativet. Kobberkjelene ble inndratt i store mengder, og ble altså fraktet til myntverket i København.
Vi vet ikke om man også brukte kobberkjeler i Norge. Myntmesteren fikk kobber fra ulike kilder, herunder skrotkobber, og det er ikke usannsynlig at kobberkjeler var en av kildene. 240.000 myntblanketter kom også fra København til Kongsberg og det er ikke usannsynlig at disse hadde innslag fra kobberkjeler.
Mange fargenyanser
Med mange ulike kilder for kobber er det ikke rart at myntene fra 1771 kommer i ulike nyanser, avhengig av eksakt kobberinnhold og kobberkilde. De fleste myntene har en karakteristisk bronse-farge, men de lyseste er nesten oransje og de mørkeste nesten svarte.
På 1700-tallet ble stemplene som man brukte til å slå mynter skåret ut for hånd. Det betyr at to stempler aldri er like, uansett hvor mye flid stempelskjæreren gjorde seg. Det ble skåret til sammen 652 stempelpar for 1771-produksjonen. Når man vet at man kunne kombinere for- og bakside fra to ulike stempelpar (det ene kan bli slitt fortere enn det andre), blir det et utall varianter av myntene.
Numismatikeren Frank Pedersen har utgitt en flott bok om kobberskillingen med årstall 1771. Pedersen har katalogisert myntene i 24 hovedtyper etter små varianter i preget, så som utformingen av kongemonogrammet, kongekronen, rosene ved siden av 1-tallet og skriftformen på bokstaver og tall. Men det finnes også et stort antall undertyper, så dette samlerområdet er nesten uendelig.
På grunn av den enorme produksjonen var det ikke til å unngå at det ble gjort feil. I København var kvalitetskontrollen mye dårligere enn i Altona og på Kongsberg. Her dukket det opp mynter med kuriøse feilstavinger, som f.eks. DANKSE i stedet for DANSKE. Disse er populære blant samlere.
Myntverksmerket er borte
En annen eiendommelighet med denne mynten er også påfallende. Vi er vant med at alle mynter preget på Kongsberg har det velkjente myntmerket hammer og bergsjern. Men det er ett viktig unntak: Kobberskillingen med årstall 1771 er uten myntmerket. Hvorfor kan man bare spekulere i, men det er vel nærliggende å tro at noe av den samme årsaken som årstalls-jukset gjør seg gjeldende. Man ville vel ikke signalisere at selveste Kongsberg, hvor sølvgruvene ligger, heller ikke hadde nok sølv.
Etter som man ikke finner Kongsbergs myntmerke på myntene er det ikke så lett å skille en mynt preget på Kongsberg fra mynter preget i København og Altona. Men det finnes noen gode kjennemerker man kan se etter. Myntskjærerne på de tre stedene har nemlig noe særtrekk som forteller hvor mynten er laget.
Slik identifiserer du Kongsberg-myntene
Det letteste å se etter er de små rosene til høyre og venstre for 1 tallet øverst på reverssiden. De norske har et lite punkt midt i rosen som man ikke finner på de to andre myntverkene. Det skal dog sies at når mynten er veldig slitt er dette vesle punktet umulig å se, så da kommer man til kort.
Ellers er kronen over kongemonogrammet på advers-siden mer firkantet på de fleste norske myntene. Den er rundere (mer oval) på mynter laget i København og Altona. Men her er det unntak. Myntskjæreren på Kongsberg fikk på et tidspunkt beskjed å justere kronen.
Sitter du med en mynt og vil finne ut hvor den er produsert anbefaler vi denne nettsiden, som har gode detaljfoto av rosen du skal studere nærmere:
http://www.steppeulvene.com/index.1771_skilling.html
Lykkemynt
Når noen graver opp en mynt fra 1700-tallet i Norge er det nesten alltid en kobberskilling fra 1771. Dels har dette selvsagt med det faktum at det er den vanligste mynten fra perioden. Men en annen grunn er at denne skillingen ble ansett som en lykkemynt. I gamle dager var 7-tallet regnet som et lykketall. Denne mynten har ikke mindre enn fire syv-tall. To i årstallet 1771 og to i kongemonogrammet til Christian den syvende. Det var slett ikke uvanlig at bonden kastet en mynt i åkeren med ønske om god avling. Mange av disse har dukket opp i tidens løp.
Når det er slått så mange som 54,4 millioner mynter sier det seg selv at kobberskillingen 1771 ikke er en sjelden mynt. Man får et dårlig eksemplar for under hundrelappen og fine eksemplarer for noen få hundre kroner. De mest ettertraktede variantene er mer kostbare, men fortsatt overkommelige.
Er du interessert i å lære mer om kobberskillingen 1771 anbefaler vi Frank Pedersen bok om mynten, utgitt i 1991. Den er imidlertid ikke lett å få fatt i, og Frank Pedersen har nylig utgitt en fantastisk bok om Christian VIIs mynter, hvor man også finner mye stoff om denne mynten. Boken er utgitt på Dansk Numismatisk Forenings forlag og har ISBN-nr 987-87-88385-08-6. Boken har vært en god kilde for denne artikkelen.
Kanskje noen du kjenner også synes dette er spennende? Del da vel!
